Tankeeksperimenter brukes gjerne innenfor etikken, men beskyldes ofte for å være urealistiske og alt for hypotetiske. For eksempel konfronteres stamcellemotstandere ofte med “Det Brennende Hus”, hvor de må velge mellom å redde ut et barn eller hundre befruktede egg. Velger de barnet, er de inkonsekvente. Mange velger derfor å skylde på at de ikke handlet moralsk pga kort vurderingstid, så jeg lanserte i høst Det Brennende Hus II:
“Det har brutt ut skogbrann/flom/vulkanutbrudd/krig/elendighet, og du er ansvarlig for evakueringen. Du har evakuert så mye du er i stand til, og det gjenstår nå bare to evakueringer. I følge de fakta og analyser du sitter på har du ett hus med en foreldreløs tolv år gammel jente (la oss si hun sitter i rullestol), og et annet hus (en fertilitetsklinikk) som inneholder anslagsvis hundre/tusen/hundre tusen befruktede menneskeegg (du bestemmer antallet selv).”
Grunnen til at jeg tar opp dette er at tankeeksperimentet faktisk utspilte seg i New Orleans i fjor, i følge Aftenposten. Variablene var da “flom” og antallet egg var 1400 – vi vet selvsagt ikke om de lot rullestoljenter dø, men det er heller ikke poenget. Det var mangel på redningsstyrker, og dersom du kunne sitte og avgjøre hvem som skulle få overleve – de hundre barna som er fanget på et barnehjem eller de fjorten hundre befruktede eggcellene på en fertilitetsklinikk – hva velger du?
Tankeeksperimentet ble diskutert litt på Morbus Norvegicus, og Morbus-Morten undret om man kanskje kunne anse befruktede egg som “døende” fordi vi vet at de ikke kan overleve uten hjelp og at vi muligens bare forlenger deres lidelse. Innenfor medisinsk etikk er det tillatt å trekke tilbake en behandling – skru av en respirator – dersom pasienten ikke har bruk for den fordi han er bevisstløs og døden er uunngåelig. Men man kan kun tenke slik dersom ingen kvinner står klare og venter på eggene – og i New Orleans var jo nettopp det tilfellet.
Jeg tror de aller fleste i praksis ville valgt å forsøke å redde barna i barnehjemmet. Jeg ville gjort det selv om det var en mulighet for at barna allerede var druknet da vi kom frem, slik at de 1400 befruktede eggene gikk tapt “for ingenting”. Hvis stamcellemotstandere velger det samme som meg og tillater å la seg rive med av følelser og velge hundre mennesker fremfor de 1400 andre “mennesker”, hvorfor skal vi da ikke kunne la oss rive med av følelser og velge de hundre syke barna som trenger behandling utviklet på stamcelleforskning hvor 1400 egg stryker med?
3 Comments
Stamcelledebatten er ikke noe jeg har engasjert meg så veldig i, men jeg må bare kommentere at det er en vesensforskjell mellom de to argumentene dine:
Når vi skal velge hvem vi skal redde så velger man blant to onder, for å si det sånn – enten må barna dø, eller så må zygotene dø.
Når det gjelder de syke barna så er det et lignende valg, men for å redde dem må man aktivt skape de befruktede eggene for deretter å “drepe dem”.
Hovedpoenget ditt er likevel gyldig, levende mennesker har større verdi enn eggene.
Vi velger selvsagt blant to onder, men poenget er at det gjør vi også i virkeligheten – skal de syke barna dø (de som kan helbredes ved stamcelleutledede behandlingsmetoder) eler skal de befruktede eggcellene få leve?
I dag blir det masser av egg til overs ved kunstig befruktning. Disse kan vi forske på. Alternativet er å kaste dem.
Et hovedpoeng her burde vel kanskje være at levende individer faktisk er selvbevisste, mens egg, befruktede eller ei, ennå ikke har utviklet bevissthet.