Ars Ethica

En artikkel i New Scientist beskriver en nobelprisvinneren i fysikk sin nye teori om nivået under kvantefysikken:

For more than a decade now, ‘t Hooft has been working on the idea that there is a hidden layer of reality at scales smaller than the so-called Planck length of 10-35 metres. ‘t Hooft has developed a mathematical model to support this notion. At this deeper level, he says, we cannot talk of particles or waves to describe reality, so he defines entities called “states” that have energy. In his model, these states behave predictably according to deterministic laws, so it is theoretically possible to keep tabs on them.

However, the calculations show that individual states can be tracked for only about 10-43 seconds, after which many states coalesce into one final state, which is what creates the quantum mechanical uncertainty. Our measurements illuminate these final states, but because the prior information is lost, we can’t recreate their precise history.

Dette høres jo svært spennende ut. Noe mange ikke skjønner, er at begrepet “tilfeldig” ikke betyr annet enn “uforutsigbart”. Krone eller mynt? Uforutsigbart. Går aksjen opp eller ned? Uforutsigbart. Tilfeldig? Uforutsigbart. Tilfeldig betyr ikke at noe er ikke-deterministisk, det vil si at det ikke er bestemt av fysikkens lover, kun at vi ikke kan forutsi hva som skjer. Mange peker mot Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, men det sier jo bare at man ikke kan måle hva som skjer, og at det dermed er rimelig vanskelig å forutsi noe som helst. Dersom denne Nobelprisvinneren er inne på noe, har vi kanskje tatt en titt enda dypere ned i detaljene.

Men artikkelen i New Scientist har en helt skrekkelig vinkling:

A week after he announced it, two eminent mathematicians showed that the theory has profound implications beyond physics: abandoning the uncertainty of quantum physics means we must give up the cherished notion that we have free will. The mathematicians believe the physicist is wrong.

Og hvordan begrunner de det? Jo, rent matematisk er det visstnok slik at hvis nobelprisvinnerens teori er riktig, så har vi ikke fri vilje, og:

Since the mathematicians believe that we have free will, it follows for them that ‘t Hooft’s theory must be wrong. “We have to believe in free will to do anything”

Her passer det med et bilde jeg brukte for bare noen dager siden:

Det blir riv ruskende galt om antagelsen “vi har fri vilje”, igjen begrunnet med at “slik må det være!” skal kunne velte en vitenskapelig teori. Man starter med konklusjonen og avviser observasjoner og teorier deretter.

Men hvor mye verdt er en fri vilje basert på kvantefysikk uansett? Svært lite.

For hvis det er slik at kvantefluktuasjoner – som tross alt er svært, svært små variasjoner – skal kunne avgjøre min frie vilje, så er jo viljen fortsatt ikke fri. Den er bare bestemt av oppførselen til noen atomer vi ikke kan forutsi. Som filosofene har skjønt (de siterte matematikerne kan ikke ha fordypet seg mye i filosofi, gitt):

For philosophers, both arguments can be troubling. “Quantum randomness as the basis of free will doesn’t really give us control over our actions,” says Tim Maudlin, a philosopher of physics at Rutgers University in New Brunswick, New Jersey. “We’re either deterministic machines, or we’re random machines. That’s not much of a choice.”

På Morbus Norvegicus kom emnet fri vilje opp for noen dager siden. Som Morbus-Morten selv skriver:

Vår opplevelse av fri vilje er svært sterk. Common sense tilsier altså at vi har fri vilje, og jeg mener bevisbyrden derfor må ligge hos de som mener vi ikke har fri vilje.

Hvis vi fullt ut er styrt av gener etc., har vi ikke fri vilje. Fri vilje definerer jeg her som vår evne til å bevisst igangsette handlinger ut fra egne preferanser og tanker. Denne friheten er en nødvendig forutsetning for å kunne handle moralsk.

Det han sier her er egentlig det samme som de ovennevnte matematikerne. Hvorfor har han fri vilje? 1) Han har en sterk oppfatning av at han har en fri vilje, og 2) Denne friheten er nødvendig for å kunne handle moralsk (merk at han refererer til “common sense” fordi han ikke kan argumentere for det på noen annen måte – men at common sense ikke er til å stole på er i seg selv nesten “common sense”). Problemet er vel også at bevisene tilsier at vi ikke har mye til fri vilje – men da jeg skrev om fri vilje sist, kom det ikke én innvending mot bevisene, kun mot de moralske konsekvensene. At “common sense” kan avgjøre hvem som har bevisbyrden er et prinsipp jeg ikke vil godta hverken innenfor vitenskapen eller rettssalen, men bevisene er her allerede. Deal with it.

Men hvordan definerer Morten sin frie vilje? Fri vilje definerer han “som vår evne til å bevisst igangsette handlinger ut fra egne preferanser og tanker.” Hvis han hadde sagt “…ut fra egne preferanser, tanker og tidligere opplevelser” ville jeg vært enig i at vi har fri vilje, for selv igangsetter jeg bevisst handlinger ut fra egne preferanser, tanker og tidligere opplevelser mange ganger hver eneste dag. Og selv om jeg tror verden er deterministisk betyr ikke det at vi ikke kan straffe de som oppfører seg på måter vi ikke liker (les her for forklaring).

Det kan være vanskelig å godta at vi er laget av atomer eller at vi ikke har noen metafysisk fri vilje (selv om den deterministiske glatt oppfyller Mortens definisjon) – men at noe er vanskelig å godta kan aldri være et sannhetskriterium.