Ars Ethica

Tidligere i år skrev jeg utfyllende om hvordan mennesker er en av apene, men jeg måtte begrense meg på det genetiske. I ettertid har Ars Ethica hatt flust av googletreff med søkestrenger som inneholdt ordene gorilla, sjimpanse, ape, kromosomer, gener, DNA og menneske(r) i ulike kombinasjoner. Dessuten pågår det en “debatt” på en viss kristen blogg hvor ubegrunnede påstander om evolusjonsteorien florerer. I folkeopplysningens navn tenkte jeg å utbrodredere litt på det jeg skrev sist.

Figuren ovenfor viser hvordan vi antar at mennesker (homo) slekter på de andre store apene (pan er sjimpanse, pongo er orangutang og gorilla er selvforklarende). Darwin kom med denne påstanden, og da man oppdaget hvordan arv ble overført gjennom gener kunne man teste hypotesen.

Vi kan se på den tilsynelatende største forskjellen først: mennesker har 23 kromosomer, mens de store apene har 24. “Aha!” tenker evolusjonstvilerne, “her har vi hele forskjellen!” men gleden er kortvarig.

Menneskets kromosom 2 og apeanaloger (H - menneske, C - sjimpanse, G - gorilla og O - orangutang) - fra Yunis & Prakash, The origin of man: a chromosomal pictorial legacy. Science, 1982

Det kan virkelig se ut som om menneskenes kromosom nummer to egentlig bare er en sammensmelting av to apekromosomer. Kreasjonister og Intelligent Designister vil hardnakket hevde at genene våre ligner fordi vi har de samme egenskapene - vi er skapt like, men vi har ikke samme opphav. Denne hypotesen kan vi heldigvis teste. Kromosomer har nemlig spesielle strukturer på endene og ved “midjen” der de smalner, kalt henholdsvis telomerer og sentromerer. Dersom den evolusjonsvitenskapelige hypotesen stemmer, burde vi inne i det menneskelige kromosom 2 finne rester av telomerer og en sentromer som ikke brukes lenger. Dersom mennesker og aper har samme gener på grunn av at vi er designet likt, er det ingen grunn til at vi skulle observere noe slikt. Og (trommehvirvel…) evolusjonsteorien bekreftes (fanfare og applaus).

Telomerene består av gjentagende sekvenser av TTAGGG (som pares med AATCCC på den andre tråden). Hvis vi nå beveger oss langs kromosomet mot sammensmeltingspunktet begynner vi plutselig å se TTAGGG-sekvenser. Og etter en stund ser vi, langs den samme tråden, CCCTAA-sekvenser som repeteres (et telomer som står den andre veien!). Deretter får vi vanlige gener og til slutt en ekte telomer der vi skulle forvente å finne en; på enden.

At det finnes en rest av det gamle sentromeret er også klart, noe som for eksempel blir tydelig ettersom metoder for å merke sentromerene også slår ut på et område i menneskenes kromosom to (”[Our method] decorated all the centromeres of the human karyotype. However, signals were also detected on the long arm of chromosome 2 at approximately q21.3-q22.1″, Avarello et al, Hum Genet 1992).

Her kan det være verdt å stoppe opp litt. Skarpe sjeler vil innvende at dersom mennesker og sjimpanser har ulikt antall kromosomer, så kunne ville ikke det første mennesket hatt noe å pare seg med. Gud entrer scenen, redder kvelden og alle evolusjonskritikerne klapper seg selv fornøyd på ryggen. Men her må vi nok bryte inn og røske litt opp i kritikernes naturfagskunnskaper.

På ungdomsskolen lærte vi at dyr som er av ulik art ikke kan få fruktbart avkom fordi de har forskjellig kromosomtall. Hest og esel er ikke samme art ettersom muldyr og mulesel ikke kan få fruktbart avkom. Denne enkle regelen er dessverre ikke riktig - kromosomtall er gjerne en god pekepinn, men det er på ingen måte noen allmenn lov. Og “art” er en menneskelig definisjon som er notorisk vanskelig å definere - å trekke opp grenser etter hvem som kan parre seg med hvem er rett og slett ikke nok i virkeligheten. For å ta et annet eksempel som har med hester å gjøre: villhester har 66 kromosomer mens tamme hester har 64 - disse får uten problemer fruktbart avkom. Først når to arter som har skilt lag har vært fra hverandre en lang stund, kan de ikke lenger få fruktbart avkom sammen.

Jeg har så langt ikke nevnt at menneskene og sjimpansene er genetisk svært like, ettersom dette vel er noe alle vet. Bildet over viser menneskekromosomene oppstilt ved siden av de tilsvarende sjimpansekromosomene - likheten er slående. Denne måten å illustrere på viser bare de store trendene i genetisk likhet, men nøyaktig hvor mange prosent som skiller, kommer an på hvordan man regner på det. Hvis vi ser på mutasjoner i enkeltbaser er det 1,23% forskjell mellom artene (den intraindividuelle forskjellen pga enkeltmutasjoner er på omtrent 0,17%). Hvis man ser på insersjoner og delesjoner, altså sekvenser som er klippet ut av genomet eller kopiert opp, er forskjellen på ytterligere 3%. All denne variasjonen er spredt utover genomet, slik at 29% av proteinene våre er helt identiske til sjimpansenes - og dersom man ser på hvilke gener som er skrudd av eller på i de to artene, blir forskjellen 6%.

Kreasjonister rundt omkring på nettet gnir seg i hendene over nyheter om at forskjellen er større enn noen prosent, men hva er det egentlig dataene forteller oss? At det er forskjeller på mennesker og sjimpanser trenger man ikke være nobelprisvinner for å forstå, men når den genetiske forskjellen (nede på baseparnivå) er såpass liten forteller det oss at det som nå er separate arter utvilsomt har felles opphav.

Kilder:
“Comparison of the Human and Great Ape Chromosomes as Evidence for Common Ancestry”, The Evolution Evidence Page
Yunis, J. J., Sawyer, J.R., Dunham, K., The striking resemblance of high-resolution g-banded chromosomes of man and chimpanzee. Science, Vol. 208, 6 June 1980, pp. 1145 - 1148
“Genetic differences between humans and great apes”, Wikipedia
Scientific American, Human-Chimp Gene Gap Widens from Tally of Duplicate Genes