“Five hours’ New York jet lag and Cayce Pollard wakes in Camden Town to the dire and ever-circling wolves of disrupted ciradian rythm.
It is that flat and spectral non-hour, awash in limbic tides, brainstem stirring fitfully, flashing inappropriate reptilian demands for sex, food, sedation, all of the above and none really an option now.
[...]
She knows, now, absolutely, hearing the white noise that is London, that Damien’s theory of jet lag is correct: that her mortal soul is leagues behind her, being reeled in on some ghostly umbilical down the vanished wake of the plane that brought her here, hundreds of thousands of feet above the atlantic. Souls can’t move that quickly, and are left behind, and must be awaited, upon arrival, like lost luggage.”
- “Pattern Recognition”, William Gibson
Nå skal jeg ikke skryte på meg mer jetlag enn jeg har - jeg tør påstå at jeg takler jetlag bedre enn gjennomsnittspersonen - men jaggu blir man ikke slapp som en zombie uansett. Nå, 48 timer etter hjekomst, føler jeg meg så god som ny. Og da hadde jeg faktisk syv timer jetlag, ikke bare fem som Ms. Pollard i den fornøyelige Pattern Recognition.
Det å kunne hente frem passasjer fra bøker man har lest for lenge siden, det er noe av det jeg liker med å ha en (full) bokhylle. Ja, jeg innrømmer at jeg bruker amazon sin søkefunksjon for å finne ut hvilken side tekstsnutten står på, men jeg skriver den likevel av det tørre pocketbokpapiret. Så får du heller kalle meg gammeldags om du vil.
Send en kommentar