Ars Ethica

Noe av det jeg liker best med å reise er at man forstår litt mer om verden. Å reise litt i USA gjør at du skjønner hvorfor alle i USA har hver sin bil og du skjønner at å si “hvorfor tar de ikke bare bussen?” blir litt som når Marie Antoinette angivelig sa “Qu’ils mangent de la brioche” (la dem spise kake). Du får litt mer tak på hvorfor de tenker som de gjør i utenrikspolitikk og i velferdspolitikk. Og når de gjelder sistnevnte var det for meg veldig spesielt å se “The Pursuit of Happyness” her i USA.

En ting som er fint med USA er at det er så billig å gå på kino. Man kan til og med finne kinoer hvor man får servert mat, noe jeg gjorde i dag. The Pursuit of Happyness, en Alamo Burger (med chips) og en Five Dollar Milk Shake, altså. Uten å røpe mer enn det som kommer frem i traileren kan jeg beskrive plottet – som er basert på en sann historie – slik: Will Smith er fattig, kona stikker og han tar vare på sønnen alene, han får seg en ulønnet internship i et aksjemeglerfirma, han jobber knallhardt, skraper bunnen av tønna og er skikkelig, skikkelig blakk… og resten må du se filmen for å finne ut (noe jeg forøvrig anbefaler fordi jeg syntes den var god).

Det som slo meg etter å ha sett filmen var at filmskaperne åpenbart mente Will Smith var på jakt etter Lykke (selv om de stavet happiness feil). Egentlig var han på jakt etter penger. Intet annet. Han var jo ikke på jakt etter lykke – den eneste grunnen til at han ønsket å jobbe i et aksjemeglerfirma var fordi det betalte godt. Ikke fordi aksjer var noe han lenge hadde drømt om å arbeide med eller noe han ville gjort om betalingen var dårlig. Og å sette likhetstegn mellom penger og lykke er enten veldig naivt eller veldig kynisk. Jeg er ikke helt sikker på hvilken, og skal heller ikke dvele ved det her.

Jeg har nemlig et større problem med filmen. Det er hardt å se hvordan mennesker på grunn av uheldige omstendigheter kan tvinges til å måtte kjempe så hardt for å kunne holde hodet over vannet. Og for hver som lykkes er det millioner som opplever hele livet som en kamp. For meg blir det helt elementært at det må finnes et sosialt sikkerhetsnett for de som faller av lasset, slik at man kan komme seg opp igjen når man snubler. Da jeg var i Øst-Afrika i sommer oppholdt jeg meg i land som ikke har sosiale sikkerhetsnett overhodet; land hvor du bokstavelig talt sulter ihjel når du ikke har pårørende og er for gammel til å tjene til livets opphold selv. De jeg reiste med spiste lunsj med to parlamentsmedlemmer i Kenya, og på spørsmål om innføring av trygdesystem uttalte det ene parlamentsmedlemmet at om man gir afrikanere penger for å gjøre ingenting, så gjør de heller ingenting for å forbedre sin egen situasjon.

Dette er jo også kjernen i problemet, og det som glorifiseres i The Pursuit of Happyness. Er du fattig er det ikke synd på deg – du må bare ta deg sammen og jobbe skikkelig hardt. På samme måten som pur sosialisme baserer seg på et feilaktig menneskesyn (det er samfunnet som gjør individer egoistiske, ikke genene deres), baserer pur kapitalisme seg på et annet og like feilaktig menneskesyn: godene fordeles likt fordi alle individer har muligheten til å arbeide like hardt og dermed oppnå like mye.

Det som er synd med filmer som The Pursuit of Happyness er jo at de stort sett bare handler om unntakene: de få som lykkes. Det lages ikke filmer om alle de som aldri kommer seg ut av grøfta, og dermed bekreftes myten om at man kan komme seg ut av uføret om man bare prøver. Man kan selvsagt komme seg opp, rent teoretisk, men mennesker er ikke født like intelligente, kreative eller arbeidsomme – på godt norsk “flinke”. Et samfunn hvor individenes egenskaper avgjør hvem som bestemmer kalles et meritokrati, mens et samfunn hvor arvede titler og penger bestemmer er et aristokrati. Et meritokrati er i mine øyne et mer velfungerende samfunn, men ikke nødvendigvis et mer rettferdig samfunn. Når f.eks. intelligens er så forhåndsbestemt* som det er, kan man spørre seg hvor rettferdig det er å la kortene du er født med avgjøre hele livet ditt – og hvorfor skulle det være ok om kortene er gener (i meritokratiet), men galt om kortene er penger (i aristokratiet)? Men dersom “flinkisene” som bestemmer later som om alle egentlig er like flinke som dem selv og mener taperne bare må “jobbe hardere”, blir ikke meritokratiet mye rettferdig. Det som mangler i slike land – som USA etter min mening er et eksempel på – er en god klype solidaritet. Med et skikkelig sosialt sikkerhetsnett kan vi sørge for at de flinke kommer seg raskere opp igjen, og at de mindre flinke slipper å lide for kortene sine. Med fullstendig sosial utjevning forsvinner insentivene som sørger for at kapitalismen virker, så diskusjonene vil (og bør) gå på nøyaktig hvor Den Gyldne Middelvei ligger. Men nekter man for at vitenskapen kan avkrefte ett av den rene kapitalismens premisser for rettferdighet – at den enkeltes skjebne avhenger av hans egen frie vilje – har man gjort politikk til religion; uforanderlig, skrevet i stein, og upåvirkelig av vitenskapelige observasjoner.

“Extremes to the right and left of any political dispute are always wrong.”
- Dwight D. Eisenhower

* hos eneggede tvillinger er IQ-korrelasjonen 86%, og på tester av det samme individet er korrelasjonen 87% (kilde: Wikipedia). Man kan diskutere verdien av IQ-målinger opp, ned og i mente, men det er et faktum at IQ korrelerer svært godt med g, som igjen samsvarer godt med det vi vanligvis mener med det heller flytende begrepet “intelligens” (mer om g). Det er også interessant å lese om Toxoplasma gondii som ser ut til å redusere vertens IQ, oppmerksomhet, evne til å fullføre utdanning, selvkontroll m.m. – og har infisert 65% av verdens innbyggere (les mer).

Trailer for The Pursuit of Happyness, som sikkert kommer til Norge i løpet av denne våren: