Jeg har lenge ment at enten er abort helt galt, eller så er det helt ok (og analogt til å fjerne en føflekk), men skal jeg ta innholdet i artikkelen over inn over meg, må jeg innrømme at abort er gradvis mer og mer uakseptabelt. Funksjionen trenger ikke være lineær, men den må i alle fall være kontinuerlig – nøyaktig hvordan jeg mener formelen bør se ut, er planen å bestemme seg for i løpet av sommeren :)

Og jeg er selvsagt enig med deg i at det er tåpelig ettersom man kjenner til det på forhånd: ubeskyttet sex med andre enn en fast partner sprer kjønnssykdommer og angrepillene inneholder usunne mengder hormoner. Så kan man holde seg unna, bør man forsøke – men jeg klarer ikke helt se at angrepiller skal være uforsvarlig overfor en tredjepart (dvs egget).

Kommentaren min om “forsinket prevensjon” siktet i grunnen ikke så mye til angrepiller og spiralbruk som til dem som blåser i prevensjon og er etterpåkloke i 10de svangerskapsuke. Jeg har forståelse for at livssituasjoner kan forandre seg eller at prevensjon kan svikte og at dette kan kaste en ut i et moralsk dillemma man ellers ikke hadde måtte ta stilling til, men jeg har mindre forståelse for at mennesker som burde vite bedre opptrer systematisk kunnskaps- og ansvarsløst i forbindelse med seksuallivet sitt. Jeg mener: Man trenger ikke oppsøke all verdens moralske dillemmaer dersom man har kunnskapen og midlene til å unngå dem…

Jeg er, som du sikkert leser mellom linjene, ingen stor fan av utstrakt angrepillebruk heller. Det blir liksom litt tåpelig å planlegge at man kommer til å angre… dersom det er noen risiko for at man kommer til å angre, da kan man vel ta sine forholdsregler? Men akk, slike ting er alltid mye enklere når man sitter foran PCen enn det de er i det virkelige livet.

For min del er spiral og angrepille moralsk helt forsvarlig å bruke som prevensjon (selv om sistnevnte ikke er gunstig for kvinnens helse), og det er også veldig vanskelig å finne ut hvordan en slik gradvis-mer-problematisk-holdning skal virkeliggjøres i form av lover!

“Bevissthet er for øvrig nærmest en metafysisk kategori, synes jeg, uten at jeg regner med at du er enig med meg i den påstanden. ;-)”

Hehe, det har du rett i. Jeg har tidligere lest et par bøker om bevissthet, og jeg leser nå på en bok av Daniel Dennett som tilnærmer seg spørsmålet fra en (materialistisk) filosofisk retning, og Antonio Damasio som tilnærmer seg spørsmålet fra en fysiologisk/anatomisk retning – ut i fra anmeldelser har jeg skjønt at de når omtrent samme konklusjon. Men mer om det når jeg har fått lest litt mer :)

Jeg deløer din oppfatning om at det er svært vanskelig å gi en klar og entydig definisjon både av når livet begynner og når det slutter. Tidligere knyttet jeg definisjonen av livets begynnelse til befruktningsøyeblikket, slik du også nevner som en mulighet, men jeg er sannelig ikke så sikker lenger. Parallelt med at denne usikkerheten har tiltatt har jeg dreiet mer fra å tenke “levende celler med arvestoff” til å tenke “identitet” som en grunnkategori for forståelsen av mennesket (for enkelhets skyld holder jeg dyr utenfor i denne omgang, og overser glatt dine nesten-mennesker da de uansett er et tilbakelagt stadium). Det er vrient å knytte tanken om identitet “bare” til forekomsten av arvestoff i en levende celle, eneggede tvillinger har for eksempel ikke samme identitet selv om de har identisk arvestoff. Jeg regner med at du ser hvor dette leder hen: Identitet handler på en eller annen måte om bevissthet og framveksten av denne. Kanskje jeg må lese meg opp på nevrologi som en del av min kontinuerlige refleksjon rundt abort- og bioteknologispørsmål.

Bevissthet er for øvrig nærmest en metafysisk kategori, synes jeg, uten at jeg regner med at du er enig med meg i den påstanden. ;-)

Jeg har klikket meg rundt på noen av postene dine om abort og tilhørende herligheter, og jeg finner mye bra mat for tanken der. Selv holder jeg meg jo til den noe gammeldagse tanken om en livgiver utenfor oss selv som vi står ansvarlige for eller handler som representant for, og det gjør at jeg uansett vil stille opp grenser slik at jeg opplever at respekten for livet blir ivaretatt og vel så det – holde meg på den sikre siden, så å si, i ærefrykt for livets mysterium og av respekt for livgiveren. Men det betyr ikke at gråsonene forsvinner, og det betyr slett ikke at vi like gjerne kan slutte å reflektere kritisk. I det hele tatt synes jeg det er for lite kritisk tenkning knyttet til abortspørsmål: Enten er man ukritisk for (jeg har dessverre møtt litt for mange som tenker på abort som en slags forsinket prevensjon), eller så er man ukritisk mot (noe du jo avkler ganske effektivt med dine dillemmaer).

Takk for inspirasjon. Skal heller komme sterkere tilbake med kritiske innspill ved en senere anledning. :-)