Medisinsk etikk er noe de fleste nordmenn ikke har noe forhold til, men likevel er det tre debatter som er oppe i media fra tid til annen. Embryonal stamcelleforskning og Lille Mehmet (er det greit å destruere befruktede egg?), og Terry Schiavo (når er man egentlig hjernedød?) skapte debatt for noen år siden, og fra tid til annnen kommer abort opp som et tema. Det interessante med disse sakene er at alle handler om hvorvidt man er et levende menneske eller ei. Når får man retten til å bli behandlet som et menneske, og når mister man denne retten?
Når vi sier at noe “lever” er det to relevante definisjoner i Universitetsforlagets bokmålsordbok: “I: å ha liv, være til, eksistere” og “II: å være i en viss tilstand el. på et visst sted, ha det på en viss måte”, og av dette følger også to betydninger av hva det egentlig er som skal til for å være død. Når partene i en debatt er helt uenige i grunnlaget for diskusjonen, sier det seg selv at det er vanskelig å komme noen vei gjennom ordskifte.
Så hvor går grensen for når man begynner å leve? Motstandere av stamcelleforsking legger listen lavt, og sier vi begynner å leve etter at egget er befruktet. Skal vi tro dem, blir vi levende mennesker like etter at sæd- og eggcellen smelter sammen. Sammensmeltingen tar om lag et døgn, men når befruktningen er over, har vi å gjøre med et nytt menneske. Før det siste baseparet var kopiert var ikke cellen et levende menneske, nå er det brått blitt nettopp det. Bevissthet, livskvalitet og andre egenskaper er helt irrelevante – for cellen lever jo faktisk.
Hvis vi tar for oss den andre enden av livet – når slutter vi å leve? I tidligere tider var man død når hjertet stanset, men etter at det ble mulig å gjenopplive mennesker har man måttet redefinere øyeblikket for død. De fleste vil si at du er død når du er hjernedød; du kan ikke oppfatte verden rundt deg, du kan ikke tenke, du er ikke lenger. Men her må man merke seg hvilken definisjon man bruker av å leve – du er kanskje død etter definisjon II, men du er så definitivt i live etter definisjon I. Akkurat dette burde gi pliktetikere hodebry i forhold til hjertetransplantasjoner: på verdensbasis dreper man tusenvis av “levende” mennesker fordi andre kan bli friske om de får donorenes hjerter.
Hele diskusjonen omkring levende/ikke-levende kommer etter min mening av at vi har vanskelig for å se verden i gråtoner; vi mennesker ønsker å dele inn i grupper. For eksempel er det slik at du enten er menneske, eller så er du det ikke. Nesten-mennesker var lenge en logisk umulighet, men dag vet vi bedre. Evolusjonsteorien forteller oss at alle egenskaper og trekk vi vil se på for å avgjøre om noe er menneske eller ei, har utviklet seg svært sakte og gradvis. Hvis du så på en film av utviklingen ville du begynne med noe du visste ikke var menneske og avslutte med noe som definitivt var et menneske. Når hvert individ er minimalt forskjellig fra generasjonen før, hvor skal man da trekke grensen?
Om en art blir spredt slik at individene i hver ende er langt fra hverandre, utvikler endene seg ulikt, slik at de etter hvert ikke lenger representerer samme art. Fordi endene hele tiden kan parre seg med individene mellom dem, vil alle være “samme art” som naboen, mens man ikke er “samme art” som de som er veldig langt borte. Akkurat dette er kjent i en rekke dyrearter, og parallellen til nesten-menneskenes avstand i tid er innlysende.
Begrepet “menneske” er menneskeskapt. At klumper av humane celler er “levende” fra befruktning til nekrose, er en konklusjon som kommer av at man desperat leter etter en skarp avgrensing for begrepet “menneske”; en avgrensing som dessverre ikke finnes. Å vite at denne skarpe skillelinjen ikke finnes gir oss ikke automatisk fasitsvarene innenfor etikken, men vi slipper i det minste å la oss distrahere av kritikere hvis påstander ikke underbygges av fakta.
Bildet: Mange mennesker forsøker desperat å finne skillelinjen mellom menneske og ikke-menneske, men glemmer at nesten-mennesker vandret rundt på jorden i hundretusener av år. Bildet viser fjellgorillaer ved Rwandas kongolesiske grense (Tekst og foto: Ars Ethica, teksten kommer på trykk i medisinstudenttidsskriftet Æsculap, som skal være i medisinstudenters postkasse i uke 49).
4 kommentarer
Det har tatt altfor lang tid før jeg har oppdaget bloggen din. Dette var svært interessant lesning.
Jeg deløer din oppfatning om at det er svært vanskelig å gi en klar og entydig definisjon både av når livet begynner og når det slutter. Tidligere knyttet jeg definisjonen av livets begynnelse til befruktningsøyeblikket, slik du også nevner som en mulighet, men jeg er sannelig ikke så sikker lenger. Parallelt med at denne usikkerheten har tiltatt har jeg dreiet mer fra å tenke “levende celler med arvestoff” til å tenke “identitet” som en grunnkategori for forståelsen av mennesket (for enkelhets skyld holder jeg dyr utenfor i denne omgang, og overser glatt dine nesten-mennesker da de uansett er et tilbakelagt stadium). Det er vrient å knytte tanken om identitet “bare” til forekomsten av arvestoff i en levende celle, eneggede tvillinger har for eksempel ikke samme identitet selv om de har identisk arvestoff. Jeg regner med at du ser hvor dette leder hen: Identitet handler på en eller annen måte om bevissthet og framveksten av denne. Kanskje jeg må lese meg opp på nevrologi som en del av min kontinuerlige refleksjon rundt abort- og bioteknologispørsmål.
Bevissthet er for øvrig nærmest en metafysisk kategori, synes jeg, uten at jeg regner med at du er enig med meg i den påstanden. ;-)
Jeg har klikket meg rundt på noen av postene dine om abort og tilhørende herligheter, og jeg finner mye bra mat for tanken der. Selv holder jeg meg jo til den noe gammeldagse tanken om en livgiver utenfor oss selv som vi står ansvarlige for eller handler som representant for, og det gjør at jeg uansett vil stille opp grenser slik at jeg opplever at respekten for livet blir ivaretatt og vel så det – holde meg på den sikre siden, så å si, i ærefrykt for livets mysterium og av respekt for livgiveren. Men det betyr ikke at gråsonene forsvinner, og det betyr slett ikke at vi like gjerne kan slutte å reflektere kritisk. I det hele tatt synes jeg det er for lite kritisk tenkning knyttet til abortspørsmål: Enten er man ukritisk for (jeg har dessverre møtt litt for mange som tenker på abort som en slags forsinket prevensjon), eller så er man ukritisk mot (noe du jo avkler ganske effektivt med dine dillemmaer).
Takk for inspirasjon. Skal heller komme sterkere tilbake med kritiske innspill ved en senere anledning. :-)
Hyggelig at du setter pris på bloggen :) Jeg vet ikke om du har lest posten “fiolinistdilemmaet”, men det tydeliggjør etter min mening hvor vanskelig dette med gråsoner er, uansett om man er for eller mot abort.
For min del er spiral og angrepille moralsk helt forsvarlig å bruke som prevensjon (selv om sistnevnte ikke er gunstig for kvinnens helse), og det er også veldig vanskelig å finne ut hvordan en slik gradvis-mer-problematisk-holdning skal virkeliggjøres i form av lover!
“Bevissthet er for øvrig nærmest en metafysisk kategori, synes jeg, uten at jeg regner med at du er enig med meg i den påstanden. ;-)”
Hehe, det har du rett i. Jeg har tidligere lest et par bøker om bevissthet, og jeg leser nå på en bok av Daniel Dennett som tilnærmer seg spørsmålet fra en (materialistisk) filosofisk retning, og Antonio Damasio som tilnærmer seg spørsmålet fra en fysiologisk/anatomisk retning – ut i fra anmeldelser har jeg skjønt at de når omtrent samme konklusjon. Men mer om det når jeg har fått lest litt mer :)
Gleder meg til å lese det du etter hvert har å komme med om bevissthet. Skal skrive noen strøtanker om temaet selv også etter hvert, men må researche og tygge litt mer først, tror jeg – selv om jeg jevnt over leverer mer spontane og mindre gjennomarbeidede innlegg på min blogg enn du ser ut til å gjøre (ta det som en kompliment, det er det det er ment som!).
Kommentaren min om “forsinket prevensjon” siktet i grunnen ikke så mye til angrepiller og spiralbruk som til dem som blåser i prevensjon og er etterpåkloke i 10de svangerskapsuke. Jeg har forståelse for at livssituasjoner kan forandre seg eller at prevensjon kan svikte og at dette kan kaste en ut i et moralsk dillemma man ellers ikke hadde måtte ta stilling til, men jeg har mindre forståelse for at mennesker som burde vite bedre opptrer systematisk kunnskaps- og ansvarsløst i forbindelse med seksuallivet sitt. Jeg mener: Man trenger ikke oppsøke all verdens moralske dillemmaer dersom man har kunnskapen og midlene til å unngå dem…
Jeg er, som du sikkert leser mellom linjene, ingen stor fan av utstrakt angrepillebruk heller. Det blir liksom litt tåpelig å planlegge at man kommer til å angre… dersom det er noen risiko for at man kommer til å angre, da kan man vel ta sine forholdsregler? Men akk, slike ting er alltid mye enklere når man sitter foran PCen enn det de er i det virkelige livet.
Lenestolsfilosofer har det gjerne enklere enn de som er ute i virkeligheten, ja :) Enkelt sagt er problemet at “folk er dumme”, men i realiteten handler det vel ofte om serier av uheldige omstendigheter.
Jeg har lenge ment at enten er abort helt galt, eller så er det helt ok (og analogt til å fjerne en føflekk), men skal jeg ta innholdet i artikkelen over inn over meg, må jeg innrømme at abort er gradvis mer og mer uakseptabelt. Funksjionen trenger ikke være lineær, men den må i alle fall være kontinuerlig – nøyaktig hvordan jeg mener formelen bør se ut, er planen å bestemme seg for i løpet av sommeren :)
Og jeg er selvsagt enig med deg i at det er tåpelig ettersom man kjenner til det på forhånd: ubeskyttet sex med andre enn en fast partner sprer kjønnssykdommer og angrepillene inneholder usunne mengder hormoner. Så kan man holde seg unna, bør man forsøke – men jeg klarer ikke helt se at angrepiller skal være uforsvarlig overfor en tredjepart (dvs egget).
One Trackback/Pingback
[...] av døgnet, halve døgnet, et cetera. Som i så mange andre etiske dilemmaer er overgangen flytende, og det er fristende å ta den enkle utveien å si at det alltid er galt eller alltid ok, selv om [...]