Ars Ethica

Vi er vant til å tenke at når man føler et behov for noe, så liker man det automatisk også. Men slik er det faktisk ikke alltid, selv om det kan virke aldri så innlysende fordi det pleier å være slik for de fleste av oss.

Hos narkomane kjenner de fleste til at kroppen blir tolerant mot dopet slik at større doser trengs for å skape den samme effekten. Sensitisering er det motsatte av toleranse, og begge deler kan skje i den samme hjernen. Et problem er at hjernen kan forbli sensitisert lenge etter at bivirkningene er gått over, med det resultat at man kan falle tilbake i avhengighet. Poenget her er da at man kan føle et inderlig sterkt behov for dopet uten at man egentlig liker det så veldig godt – fordi hjernen ikke er bygd for å takle dop.

Når du (don’t try this at home, kids – drugs are bad, mkay?) tar ei stripe kokain, et skudd heroin eller en røyk, øker effekten av dopamin i hjernen. Dopamin er i motsetning til hva mange tror ikke et stoff som gir velbehag, men et stoff som stimulerer til gjentagelse av atferd som forbindes med dopaminet. Problemet er at utstrakt bruk gjør hjernen mindre sensitiv for dopamin, slik at man trenger mer stoff for å få den ønskende stimuleringen. Men fordi dopaminet ikke gir noen belønning i seg selv, trenger etter hvert ikke stimulering som gir mer dopamin være usedvanlig deilig.

Etter å ha gått rundt og fulgt litt med på mine egne prosesser lurer jeg litt på om den samme adskillelsen mellom å like og å føle behov for kan være tilfellet i andre typer avhengighet – spilleavhengighet og internettavhengighet er de to eneste jeg i kortere perioder har vært i nærheten av å være utsatt for. Jeg har pratet med en del røykere som sier det samme om røyk – man føler et inderlig behov for røyken, men når man først står der med siggen i kjeften er det ikke sånn utpreget digg. Man blir litt mer opplagt av røyken, men godt? Egentlig ikke. Jeg har enda ikke pratet med heroinavhengige og kokainavhengige, men det ville vært interessant å høre.

Hva er det som er så interessant med alt dette, da? Jo, dette viser at vi mennesker egentlig ikke er mer enn store dyr som gjør det nervesystemet ber kroppen om å gjøre. Vi er vant med å tenke at en narkoman går på gata fordi stoffet er så sinnsykt digg, men egentlig er det bare sånn at han må ha det – uten at det nødvendigvis er så fantastisk lenger. Vi er vant med å tenke at vi har en sjel som bestemmer hva vi skal gjøre, og at nytelse er noe vi higer etter tar vi for gitt. At nytelse og higen utføres gjennom to ulike hjernemekanismer som begge kan påvirkes, får etter min mening det gamle sjelssynet til å slå sprekker.

Så, hvis du er vant med å tenke at det er sjelen som bestemmer hva du gjøre og har lyst til, og djevelen som forteller narkomane at de skal bruke stoff, så er det kanskje på tide å innse at du ikke har så godt grunnlag i fakta. Bedre sent enn aldri, som de sier.

Disclaimer: Her har jeg uttalt meg om noe jeg ikke har peiling på – den subjektive opplevelsen av avhengihet, og noe jeg har litt mer greie på – nevrovitenskap. Hvis du har erfaringer med avhengighet håper jeg du legger igjen en kommentar og forteller om dette bare er tull og tøys eller om jeg er inne på noe. Spesielt ettersom dette er eksamensrelevant stoff for meg og jeg veldig gjerne ønsker å vite om det hvis noe ikke er riktig ;)