Ars Ethica

Kan vitenskapen egentlig si noe som helst om Gud, eller er forsøk på å forklare religion gjennom for eksempel Dawkins memeteori bortkastet tid? Er jeg like ille som kreasjonister - som forsøker å misbruke vitenskapen for å bevise Gud - når jeg bruker vitenskap for å plukke fri vilje og følelser, samt konsepter som sjel fra hverandre?

En problematisk side ved ateismen er at den ikke skiller mellom religion og vitenskap. For ateisten er religionen underlagt og forklart av vitenskapen. Interessant nok speiler ateisten i så måte kreasjonisten og fundamentalismen. For fundamentalisten skal vitenskapen underlegges religionens dogmer. (…) religion og vitenskap er to inkomensurable størrelser [inkommensurabel: "uten felles mål, usammenlignbar, vesensforskjellig", red anm], “and never the twain shall meet”. På samme måte som kreasjonismens forsøk på å anpasse vitenskapen til religionen bør avvises som uvitenskapelig, bør vi også avvise ateismens forsøk på å bruke vitenskapen på å motbevise religionen som uvitenskapelig. (ideoblogg.com)

Anders på Ideoblogg fikk meg nemlig til å tenke litt (enkelte vil kanskje tvile på det, men det er helt sant). Kreasjonister og andre antar jo at Gud finnes a priori, mens jeg og vitenskapsmennene med meg a priori antar at Gud ikke finnes? Da er jo jeg akkurat like ille som dem, og fordi vi sitter i hvert vårt paradigme og kritiserer hverandre blir hele prosessen borkastet tid.

Eller?

Jeg tror vitenskapen definitivt kan si noe om Gud. Kanskje ikke direkte (avhengig av hvilken gud du tror på), dersom Gud ikke kan måles eller detekteres av mennesker, men så definitivt indirekte dersom han faktisk påvirker verden. Med mindre Gud skapte verden ved Big Bang/for 6000 år siden/sist torsdag, fikk det til å se ut som om verden hadde blitt skapt av naturlover og deretter lente seg tilbake og brukte resten av tiden på å se at det var godt, så har Gud på en eller annen måte innflytelse på verden. Denne innflytelsen kan vi obsevere; dersom Gud ikke har noen som helst innflytelse på verden, ville vi heller ikke kunne hatt noen idé om en eksisterende Gud.

Vitenskap kan egentlig litt forenklet kalles systematisering av observasjoner. Hvis observasjonene finnes, må det også være mulig å systematisere dem. Vitenskapsmannens tanke er da at de idéer som ikke er mulig å begrunne gjennom systematiserte observasjer, er uvitenskapelige og heller ikke sanne. Idéen om julenissen, teorien om en flat jord og myasmeteorien (tanken om hvordan sykdommer spredde seg før man oppdaget at sykdommer faktisk smitter) er alle blitt avkreftet fordi vi ikke har systematiserte observasjoner som støtter dem, og fordi vi har teorier som forklarer observasjonene bedre.

Observasjoner for Gud

Hva er så observasjonene som kanskje kan sies å støtte Guds eksistens? Her er en tentativ liste:

I. Mange mennesker tror på Gud
II. Mange mennesker forteller at de føler Gud finnes
III. Vi finnes og må følgelig ha blitt til på en eller annen måte
IV. Mennesker som er nær døden forteller at de har møtt Gud
V. Vi har et utall historier om mennesker som har blitt helbredet og andre mirakler
VI. Uten Gud er tilværelsen meningsløs

Observasjonene I og II forklares gjennom memeteorien. Observasjon III kan forklares svært godt (dog enda helt fullstendig) ved hjelp av evolusjonsteori og astrofysikk. Observasjon IV tok jeg for meg i dette innlegget. Observasjon V tar jeg med en klype salt ettersom alle forsøk på å systematisere den ender med at man at det bare ser ut som at det dreier seg om tilfeldigheter eller bløff - flertall av “anekdote” er ikke “fakta”. Observasjon VI bygger på antagelsen om at tilværelsen har en mening, og er således sirkulær.

Det hele ender med at vi ikke klarer å se noen tegn på at Gud faktisk har påvirket verden - dette er ikke noe vitenskapen antar a priori men et resultat av observasjonene. Som ellers i livet godtar vi den enkleste forklaringen er den beste og riktige (Occams høvel) og antar dermed at Gud ikke forårsaket noen av observasjonene - tilfeldigvis på en slik måte at det så ut som om det var naturlover som stod bak.

Overlegne ateister

Likevel: å forklare observasjonene betyr ikke at man har bevist at Gud finnes - du er en naiv ateist om du tror du har klart det. Det er nemlig umulig å bevise at noe ikke finnes så lenge det er løst definert, og dette inkluderer både teorer om Julenissen, Gud og Den Rosa Elefanten Bak Jupiter. Hva er da hensikten med å bruke vitenskap for å forsøke å forklare religionen? Jo, det er for å se om observasjonene kan forklares på annet vis enn ved å introdusere enn mystisk og (på sin side) uforklarlig Gud.

Jeg skjønner at Andreas er frustrert når ateister “hevder at alle religiøse er infisert av memer, men at [de] selv slipper unna memenes innflytelse, er det en logisk saltomortale i premieklassen.” Hvordan kan jeg hevde noe så overlegent, som ateist, og til og med gå så langt som å hevde at ateismen er livssynsnøytral? At alle religiøse er infiserte, bare ikke oss ateister? Hvorfor jeg kan det har jeg beskrevet det ganske utfyllende i Diagnose Sjelsvirus, men kort sagt er det fordi jeg når som helst kan endre mening. Jeg utelukker ikke at det finnes en Gud, jeg har bare ikke sett en eneste observasjon som tyder på at Gud finnes. Vis meg to fisk og fem brød som metter fem tusen, vis meg menn som går på vannet, vis meg helgener som står opp fra gravene sine - ett eller annet! Jeg er ateist fordi jeg fortsatt har til gode å se et eneste bevis på at Gud faktisk finnes. Gi meg én eneste uomtvistelig observasjon, så begynner jeg å tro. Det er ikke verre enn det.

Religiøse, på sin side, har store problemer med å formulere en observasjon som kan overbevise dem om at de har tatt feil. Jeg har fortsatt til gode å høre et slikt scenario. Og derfor mener jeg at jeg kan være så arrogant å hevde at mitt sinn er mer åpent.

Så, dere troende der ute: Tar dere utfordringen? Kan det være at dere tar feil? Hva skal til for at dere innser at dere har tatt feil?