Ars Ethica

Den beste grunnen til å tro på Gud ville for meg vært livet etter døden. Det kan selvsagt finnes en Gud uten at det finnes noe liv etter livet, men jeg har vanskelig for å se for meg at det skal finnes noe liv etterpå dersom det ikke finnes noen Gud. Ettersom jeg ikke tror på noen Gud, konkluderer jeg derfor med at livet er over når man dør - samtidig som jeg er åpen for å endre mening om noen kan komme med gode argumenter eller fakta. Hvis det ikke finnes noen liv etter døden ville vi ikke få noen beviser, mens et liv etter døden potensielt burde kunne avsløres (selv om dette er sikkert). Det tydeligste tegnet på at det er et liv etter døden, må være alle menneskene som påstår å ha hatt nær døden-opplevelser (NDO).

Nær døden-opplevelser bør kunne forklares den ene eller andre veien for å ha noe grunnlag for å tro på eller avvise et liv etter døden. Omtrent ti prosent av alle infarktpasienter har/husker en nær døden-opplevelse. Flere grunnleggende trekk gjelder for opplevelsene:

I - en følelse av velbehag
II - en ut av kroppen-opplevelse (UKO)
III - man beveger seg gjennom en tunnel
IV - et hvitt lys
V - døde slektninger
VI - man møter et mystisk vesen
VII - man ser livet i reprise
VIII - personen blir forandret av opplevelsen

Dette er de vanligste teoriene for å forklare observasjonene:

1) forventninger
2) medisiner som ble gitt pasientene
3) endorfiner
4) aonoksi eller CO2-retensjon (for lite oksygen eller for mye karbondioksid)
5) temporallappstimulering
6) et liv etter døden

Forventninger

Forventninger spiller helt klart en rolle i NDOer. For eksempel hender NDOer ofte med personer som bare tror de er døende selv om det faktisk ikke er noen alvorlig klinisk fare, noe som tyder på at man egentlig ikke trenger være nær døden for å ha en NDO. Dessuten spiller kulturelle forskjeller en inn - kristne forteller at de møter (VI) Jesus, mens hinduer forteller at de møter dødsguden Yamraj som skal ta dem med seg. Kultur og forventninger spiller nok en rolle, men vi burde sett flere perleporter og færre tunneller om kultur og forventninger var alt, og få mislykkede selvmordere som forteller om å ha sett Helvete.

Man skal også merke seg at historier og anekdoter om tunneller, lys o.l. er registrert før R. Moodys bok Life After Life traff bestselgerlistene i 1975. Med unntak av at tunnellfenomenet ble mer vanlig etter 1975, er det ingen forskjell i de historiene som finnes (Athappilly et al.).

Medisiner

Mange av pasientene som rapporterer om NDOer har vært uten medisiner. Statistikk viser også at pasienter i narkose og smertestillende har færre og mindre detaljerte NDOer.

Men mens vanlige bruk av medisiner sløver opplevelsen, finnes det nok av preparater som fremkaller lignende opplevelser. Mest berømt er kanskje ketamin som i dobbelt blindede studier har fremkalt flere av de vanlige NDO-observasjonene (II, IV-VI). Ketamin virker ved at det blokkerer reseptorene for den vanligste transmittoren i hjernen (NMDA og glutamat). Når hjernevev får for lite oksygen og celler begynner å dø blir det så mye glutamat at hjernen utskiller sine egne reseptorblokkere. En teori er derfor at disse “naturlige ketaminene” gir oss NDOer (se blant annet wikipedia).

Mange avviser ketamin-hypotesen fordi hallusinasjoner fremkalt av stoff ikke oppleves like ekte. Ved kontrollert bruk av ketamin oppgir 30% av brukerne at opplevelsene ikke var hallusinasjoner, men ekte opplevelser (Jansen, 1990).

Endorfiner

Man vet fra før at endorfiner gir en følelse av velbehag (I), og man kjenner til enkelttilfeller hvor en NDO har gått fra å være behagelig til forferdelig da pasienten fikk administrert naloxone, et medikament som blokkerer effekten av endorfiner. Dette er dog kun anekdotisk, og fordi flertall av “anekdote” ikke er fakta, er ikke endorfinenes rolle helt sikker.

Oksygenmangel (anoksi)

Enkelte gir oksygenmangelen all skylda for NDOer, men dette er usannsynlig ettersom så mange får sine opplevelser når de bare tror de er i ferd med å dø. Fordi store deler av synsbarken brukes til sentrum av synsfeltet og mindre deler tar seg av de ytre delene, vil tilfeldig aktivering i synsbarken oppleves som mest aktivering i midten av synsfeltet - dvs en tunnel (III). Hvis man får aktivering i loddrette linjer vil det føre til en rettlinjet tunnel, mens skråstilte aktiveringslinjer i hjernebarken gir spiralformede tunneller. Det som umiddelbart virker som svært kompliserte nevrologiske prosesser, viser seg altså å ha ekstremt enkle aktiveringsmønstre (selv om man ikke har full klarhet i hva som får disse rette linjene til å oppstå).

Når piloter blir bevisstløse pga g-krefter, opplever en del UKO. Et motargument er at oksygenmangel heller gjør en forvirret en klartenkt (et kjennetegn ved NDO), men dette gjøres mer komplisert av at det finnes mange typer og hastigheter av anoksi.

Retensjon av karbondioksid er også en forklaringsmekanisme, ettersom det er kjent at denne forårsaker lys (IV), syn (V-VII) og UKO (II).

Temporallappstimulering

Temporallappen er sannsynligvis viktig i NDOer, ettersom det er følsomt for anoksi, og fordi dette og elektrisk stimulering gir hallusinasjoner (V-VI), flashbacks (VII) og UKO (II). Det limbiske system er også følsomt for anoksi og er med på organisering av følelser og hukommelse. Temporallappen og det limbiske system kan sammen forklare livsreprisen (VII) enkelte opplever.

Et liv etter døden

De overnevnte forklaringsmekanismene kan ikke gi en komplett forklaring på NDOer, men de er en begynnelse. Det er verdt å merke seg at om det ikke er noe liv etter døden, burde vi uansett forvente å se historier og myter bygget på slike opplevelser dersom det ikke er løgn. Det ser vi - og vi kaller det religion. At religioner forklarer fenomenene er altså ingen overraskelse uansett om det er en overnaturlig eller naturlig forklaring på fenomenet. Det samme gjelder at personer forandres
av opplevelsen - uansett om opplevelsen er overnaturlig eller ei, er det ikke overraskende at man forandres av å være nær døden eller oppleve noe så spesielt.

Mange historier går også om at pasientene etter NDOen kan fortelle om ting de umulig kunne ha opplevd med mindre de var utenfor kroppen når de påstår at de var det. Dessverre er ingen av disse anekdotene bekreftet av uavhengige kilder, og forsøk med tall hengt opp på tavler i taket av operasjonshaller, men suksessen lar vente på seg (Parnia et al.).

Hvis man skal konkludere med noe, må det være at bevisene ikke er entydige på mekanismen for NDOer. Det finnes mange teorier, ingen dekker foreløpig alt, men det er heller ingen av observasjonene som ikke kan forklares med naturalistiske mekanismer. Foreløpig kan man egentlig velge selv om man mener nær døden-opplevelser kommer av naturlige eller overnaturlige mekanismer, men at noen forteller om en personlig opplevelse kan heller ikke brukes som “bevis” i noen av retningene. Mer forskning vil muligens kunne gi oss en grundig forklaring, men i mellomtiden må vi bare vente.

Andre kilder:
Near-death Experiences, S Blackmore, J R Soc Med, 1996
Do prevailing societal models influence reports of near-death experiences?: a comparison of accounts reported before and after 1975, GK Athapilly, J Nerv Ment Dis, 2006
Neuroscience and the near-death experience: roles for the NMSA-PCP receptor, the sigma receptor and the endopsychosins, K Jansen, Med Hypotheses, 1990
Consciousness An Introduction, S Blackmore, Oxford University Press, 2003