Et fire hundre år gammelt dikt sier noe om meningen med livet. Å leve, å være glad, å tenke. Vi har bare ett liv, og da gjelder det å leve det livet. Men samtidig kanskje føre noe videre inn i fremtiden, etter at jeg har vært her? Erfaringer, tanker og slikt. Så lever man videre likevel, om enn kun i tankene eller årene til de som er igjen.
Boken med dette diktet kjøpte jeg i Vladivostoks eneste bohandel med engelskspråklige bøker (de hadde bare klassikere der), og helt siden jeg et sted i Øst-Kina forstod hva gamle Will egentlig mente, har det vært en av mine personlige favoritter.
Sonnet 2
When forty winters shall beseige thy brow,
And dig deep trenches in thy beauty’s field,
Thy youth’s proud livery, so gazed on now,
Will be a tatter’d weed, of small worth held:
Then being ask’d where all thy beauty lies,
Where all the treasure of thy lusty days,
To say, within thine own deep-sunken eyes,
Were an all-eating shame and thriftless praise.
How much more praise deserved thy beauty’s use,
If thou couldst answer ‘This fair child of mine
Shall sum my count and make my old excuse,’
Proving his beauty by succession thine!
This were to be new made when thou art old,
And see thy blood warm when thou feel’st it cold.
(William Shakespeare)
PS: Shakespeares engelsk kan være tung å lese før man blir vant til det, men man får igjen for slitet… ;)
3 kommentarer
Her er den i norsk gjendiktning, av Erik Bystad:
Når førti vintre inntar dine bryn
fra grøfter gravd i pannens region,
blir snart din unge klednings stolte syn
en lurvet drakt, og ingen attraksjon.
Ble du så spurt hvor all din skjønnhet er,
din lystne ungdoms hele kapital,
og sa: «Bak mine sunkne øyne her,»
var det en uhørt skam og fåfengt pral.
Men ble din skjønnhet brukt, var ros fortjent,
ifall du svarte: «Her i barnet mitt
begrunnes og mitt liv, jeg lønnes pent
av skjønnheten i arven jeg har gitt.»
Som gammel fikk du da nytt liv, tross alt.
Varmt så du blodet, om det kjentes kaldt.
Jeg simpelthen elsker sonettene. Og selv om de er best på originalspråket, så er de slett ikke verst gjendiktet til norsk heller. Den boken var verdt pengene :o)
Det aller, aller beste å gi videre til fremtidige generasjoner er selvsagt ditt eget navn som medisinsk eponym! :D
Fin oversettelse det der, Iskwew :)
Ellers står det å lese følgende i Oxford American Dictionaries:
eponym: a person whom a discovery, invention, place, etc., is named or thought to be named.
ORIGIN mid 19th century: from greek epo’numos “given as a name, giving one’s name to someone or something”, from epi- upon + onoma name
Send en kommentar