Mange mennesker – og spesielt religiøse – er gjerne moralske absolutister. Det vil si at de mener det finnes absolutte, evige og universelle etiske regler som ikke kan begrunnes i seg selv, men som bare er slik fordi… det er innlysende at det må være slik. For eksempel er homofili synd… “fordi det står i boken min, slik er det bare”. Absolutister trekker gjerne frem at etiske regler gjelder i alle menneskelige samfunn, og derfor må dette ha opphav i noe objektiv som eksisterer uavhengig av individene. Men trenger dette være noe svevende og uhåndterlig, eller kan det komme av noe annet?
Jeg mener at evolusjonsteorien forklarer observasjonene langt bedre – i tillegg gir den oss en forklaring på nøyaktig hvorfor det er slik. Absolutistenes har ingen forklaring på dette, og det er da ikke unaturlig å konkludere med at absolutistene har et forenklet, men galt syn på virkeligheten.
Følelsene merket med * finnes i samtlige – det vil si alle, ikke bare flertallet – av kulturer man så langt har oppdaget (hentet fra Donald E. Browns List of Human Universals, utdrag her). Eksemplene er hentet fra Steven Pinkers “The Blank Slate“.
Moralske følelser *
I alle kulturer har mennesker moralske følelser og følelser generelt. Rett og galt skilles mellom – men alle kulturer har også ord for farger, selv om kun svart og hvit finnes i samtlige kulturer. Farger kommer av bølgelengder fra reflektert lys, likevel klarer vi ikke la være å se verden som farget – selv om atomene og molekylene skrivebordet mitt er bygd opp av ikke
er brune. Det samme gjelder for moralske følelser – de trenger ikke samsvare med noe universelt selv om vi kjenner like klart som alt annet. Til høyre er et sjakkbrett hvor fargene i midten (lysere til venstre og mørkere til høyre) har nøyaktig den samme bølgelengden og dermed “er” den samme fargen, selv om nervesystemet vårt lurer oss. Noen av eksemplene nedenfor er ment å lure det moralske systemet ditt, slik at du kanskje oppfatter dem som gale selv om du ikke kan begrunne det – fordi de ikke er gale.
Avsky *
Alle kulturer har regler for hva slags mat som er ok å spise, og hva som ikke kan spises. At de følgende eksemplene får magen min til å krenge, betyr ikke at det er galt – i hvert fall ikke når jeg er ute av stand til å forklare hvorfor det skulle være galt.
“Familiens hund ble drept av en bil foran huset deres. De hadde hørt at hundekjøtt smakte godt, så de kuttet opp hundens kropp, tilberedte den og spiste den til middag.”
“En mann går til supermarkedet en gang i uken og kjøper en død kylling. Før han tilbereder den har han samleie med den. Deretter tilbereder han den og spiser den.”
Alle kulturer har også regler for regulering av incest. Hva får dette eksempelet deg til å føle dersom du setter inn ditt og et søskens navn istedenfor Julie og Markus?
“Julie og Markus er bror og søster som reiser til Frankrike på sommerferie fra college. En natt bor de alene i en hytte ved stranden. De finner ut at det ville vært morsomt og interessant om de forsøkte å elske sammen. I det minste ville det være en ny opplevelse for dem begge. Julie tok allerede p-piller, men Markus brukte kondom også for sikkerhets skyld. Begge likte opplevelsen, men de avgjorde at de ikke skulle gjøre det igjen. De holdt natten som en hemmelighet dem imelom, noe som gjorde at de følte de kom nærmere hverandre.”
At de fleste føler sex mellom søsken er “galt”, er ikke underlig. Sannsynligheten for å få et funskjonshemmet barn går i taket ved søskensex, og dermed har seleksjonspresset til alle tider vært der. Barna du vokser opp med vil føles som søsken, slik at barneekteskap svært ofte blir barnløse. Statistikk viser også at nær sagt alle tilfeller av incest mot barn forekommer i familier hvor far var lite eller ikke tilstede i barnas første leveår. Ser du et menneske vokse opp fra det er svært lite, vil du ikke finne det seksuelt attraktivt – for har du sex med datteren din, minsker sjansen for at genene dine føres videre. Den samme tankegangen gjør at barn ikke har sex med sine foreldre. Men er det galt å ha samtykkend, beskyttet sex med en voksen du er i slekt med? Jeg kan ikke begrunne at det burde være slik.
Sjalusi *
Som vist og forklart i denne artikkelen er menn mer redde for at kona skal være fysisk utro, mens kona er mest redd for at mannen skal være psykisk utro. Ingen liker utroskap – men kan et absolutt syn på hva som er rett og galt forklare hva denne forskjellen kommer av?
Forkjærlighet for slekt *
I alle kulturer er vi mer glade i slektningene våre enn de andre. Men hvorfor er det slik? Vi forstår det om en mann velger å redde sin egen datter fremfor ti mennesker som er innesperret i en brennende bygning. Sett med en evolusjonsbiolog er dette helt innlysende ettersom dine gener ligger i dine slektninger – halvparten av genene dine i barna og søsknene dine, en åttendedel i fettere og kusiner etc. Faktisk kan man til en viss grad regne ut tilbøyeligheten for å redde noen – mer enn fire fettere slår ett søsken, og mer enn to søsken er verdt ditt eget liv. Men dersom vår moral kommer fra universelle lover gir det veldig lite mening – faktisk pleier “universelle lover” å se bort fra det universelle faktum at blod er tykkere enn vann (at altruisme har oppstått – dvs at man ofrer seg for noen man ikke er i slekt med, kommer det en egen artikkel om senere).
Reaksjon på “urettferdighet” *
Alle misliker urettferdighet, spesielt når det gjelder deg selv (at nettopp dette siste er universelt overser også absolutistene). Det burde ikke overraske noen at en slik følelse har utviklet seg – alle individer uten en reaksjon på urettferdighet vil for det første være “pushovers” man kan gjøre hva man vil med, og ikke er de gode allierte heller.
Sorg *
Sorg kan umiddelbart virke umulig å forstå skapelsen av. Når noen har gått bort, er det fornuftige å legge det bak seg og komme seg videre – man skal ikke gråte over spilt melk. Grunnen til at det har utviklet seg er sannsynligvis at sorg er evolusjonens ris bak speilet. Hvordan ville det vært å føle kjærlighet for de rundt deg – hvis det viste seg at det ikke kom noen konsekvenser etter at de ble borte?
Eksemplene over viser at det ser ut som om de moralske følelsene vi mennesker har heller er noe evolusjonen har innprentet i oss – som farge- og 3D-syn – og ikke noe gitt av universelle, absolutte og ubegrunnede regler. Det som er felles for alle disse moralske følelsene er at de så definitivt finnes. Jeg påstår ikke at de ikke eksisterer, men på samme måte som oppfattelsen av farger ikke nødvendigvis samsvarer med noen farge som eksisterer uavhengig av oss mennesker, trenger det ikke eksistere absolutte og ufravikelige regler, bortsett fra de som ligger kodet inn i genene våre. At noe er innprentet i genene er dessverre ikke en god nok grunn til å gjøre det – eksempelvis finnes voldtekt i samtlige kulturer – vi må heller bruke vår egen fornuft til å avgjøre hva som er riktig og galt.
Eventuelle kommentarer bes begrense seg til argumenter for og imot en absolutistisk moral og de påstander jeg fremmet i denne artikkelen – la oss holde oss unna argumenter som at “hvis det du sier vil vel X eller Y skje med samfunnet – og ergo er påstandene dine uforsvarlig rent moralsk?”. Slike kommentarer oppfordrer jeg til å ta i denne posten, hvor jeg har forsøkt å forklare hvorfor samfunnet ikke vil bryte sammen om vi ikke har fri vilje eller om følelsene er illusjoner.
16 kommentarer
Nok en flott bloggpost, Ars Ethica!
Jeg har lagt inn anbefaling “hjemme”.
Pokker. Å provosere en stakker til å tenke så sent på kvelden ‘a gitt!
Etiske retningslinjer er samfunnslim, det er det som gjør at vi har et samfunn som fungerer, uten for mye “knuffing”. Men jeg har store problemer med å forholde meg til absolutter, gyldige for alle. Selv om jeg har etikk og grenser som er ganske absolutte for meg selv, er det vanskelig for meg å si at de skal gjelde for alle.
Samtidig er en felles etisk grunnholdning noe av det som binder et samfunn sammen. Og når det gjelder meg selv, har jeg noen grenser og holdninger som jeg ikke skal eller vil flytte på så lett.
*tenke mer på dette*
Hehe, tusen takk for ros Undre :)
Iskwew: Jeg tenkte jeg skulle sammenfatte mitt syn på dette med absolutter senere, men i mellomtiden kan man lese diskusjonen om relativisme (som er det motsatte av absolutisme) på Morbus Norvegicus.
Kort sagt går mitt syn ut på at det finnes moralske prinsipper som er uavhengige av oss mennesker (først og fremst Den Gylne Regel), men at de mer detaljerte reglene må besluttes av menneskene i et samfunn ut i fra DGR. Er det ikke grunnlag for å fordømme noe ut i fra DGR (f.eks. homofili), er de vemmelige følelsene kristne får sannsynligvis bare en illusjon.
Jeg er av den oppfatning at det ikke er noen motsetninger mellom det å tro på absoluttheter og det å være tilhenger av evolusjonsideologier. Det å tenke i dikotomier er å tro for bokstavelig på blant annet Kants lære – noe vi bør trene på å avlære; hode og kropp henger sammen uansett hvor misfornøyde vi enn er med det ene eller det andre.
Tar du utgangspunkt i for eksempel Platons idelære, er det enkelt å resonere seg frem til at alt har en overordnet idealistisk ”form”. Hvor i kroppen dette er lagret kan sikkert diskuteres, men en ting er for sikkert. De universelle ideene om blant annet moral og etikk er ikke gitt en gang for alle. Akkurat som det genetiske arvematerialet binder seg på ulik vis og resultatet gir x-antall mulige utfall, viser de ulike samfunn og subkulturer rundt om kring på kloden at universelle menneskelige ideer også endres og utvikles og har sine egne merkverdige avarter som ikke alltid har livets rett.
Forøvrig likte jeg det du har skrevet her. Kult å vrenge hodet litt før legge tid:)
“Tar du utgangspunkt i for eksempel Platons idelære, er det enkelt å resonere seg frem til at alt har en overordnet idealistisk ”form”.”
Jeg skal ikke skryte på meg for mye innen filosofihistorie, men platons tanker om former og idéer blir i mine øyne uforenelig med evolusjonsbiologien, ettersom de sier at formene er evige og at dyrene vi ser dermed også må være evige og uforanderlige.
Og så har du Aristoteles tanker som er opphavet til dagens abort- og stamcelledebatt. Hmm… Kanskje skrive en sak om dette senere? :)
“De universelle ideene om blant annet moral og etikk er ikke gitt en gang for alle. Akkurat som det genetiske arvematerialet (…) viser de ulike samfunn og subkulturer rundt om kring på kloden at universelle menneskelige ideer også endres og utvikles (…).”
Likevel er de ulike kulturene merkverdig like. 155 felles trekk i hver eneste kultur viser at det er mye som er felles. Vi er likere enn mange tror :)
“Jeg mener at evolusjonsteorien forklarer observasjonene langt bedre – i tillegg gir den oss en forklaring på nøyaktig hvorfor det er slik.”
Hvis evolusjonsteorien skulle forklare nøyaktig hvorfor ting er slik eller slik, måtte man kunne gjøre prospektive studier. Når det gjelder evolusjonsteorien, er dette nettopp en teori. Drivkraften er seleksjonspress ut fra manglende evne til å produsere avkom med evne til reproduksjon. Det er underholdende, men neppe spesielt vitenskaplig å forklare komplekse menneskelige funksjoner ut fra seleksjon på samfunnsnivå. Selv om samfunnet f.eks. skulle lide av at folk er utro, vil den enkelte utros gener spre seg bedre enn genene til de trofaste. Det er jo heller ikke på noen måte vist at moralske meninger og følelser er knyttet til bestemte gener. For at evolusjonen skal virke, må de jo være det.
“Absolutistenes har ingen forklaring på dette, og det er da ikke unaturlig å konkludere med at absolutistene har et forenklet, men galt syn på virkeligheten.”
Hvis du ikke kan forklare hvorfor omkretsen i en sirkel er pi x diametern, har du da et forenklet og galt syn på virkeligheten?
Torbjørn: Hvis evolusjonsteorien skulle forklare nøyaktig hvorfor ting er slik eller slik, måtte man kunne gjøre prospektive studier.
Så hevdet jeg da heller ikke at den forklarer nøyaktig hvorfor ting er slik eller slik (“Truls døde, mens Ivar overlevde” for milliarder av mennesker gjennom årtusenene), men at det er den definitivt beste forklaringen.
“Når det gjelder evolusjonsteorien, er dette nettopp en teori.”
Newtons lover er en del av en teori. Tyngdekraften er en teori, ikke et faktum (vi kan bare observere den gjennom fakta). Relativitetsteorien, teorien om platetektonikk, etc. En konklusjon basert på fakta er per definisjon en teori. Og evolusjonsteorien er sånn sett ekstremt godt fundert på fakta.
“Det er underholdende, men neppe spesielt vitenskaplig å forklare komplekse menneskelige funksjoner ut fra seleksjon på samfunnsnivå.”
Hvorfor i alle dager er ikke dette vitenskapelig? Benekter du evolusjonsteorien?
Når vi er inne på vitenskapelig skal jeg ikke be deg forklare hvordan mennesker – rent vitenskapelig – klarer å få tilgang til usynlige lover som eksisterer uavhegig av oss og som ikke kan måles eller detekteres. Mennesker består av materie, og dersom lovene kan påvirke materie, betyr det at de kan påvirke et måleapparat og detekteres. Jeg lurer på om de virker med elektromagnetisk kraft, magnetisme, gravitasjon eller kjernekraft. Forhåpentligvis forskes det aktivt på dette feltet, så vi får svar snart.
“Selv om samfunnet f.eks. skulle lide av at folk er utro, vil den enkelte utros gener spre seg bedre enn genene til de trofaste.”
Såvidt meg bekjent benekter du ikke evolusjonsteorien. Men hvis følelsene våre kan finspisses på denne måten av evolusjonen, hvorfor skal de heller ikke kunne utvikle hovedtrekkene gjennom evolusjonsteorien? Det eneste som trengs er mer tid. Eller?
“Det er jo heller ikke på noen måte vist at moralske meninger og følelser er knyttet til bestemte gener. For at evolusjonen skal virke, må de jo være det.”
Dersom vi skulle finne de nøyaktige genene, ville du innrømme at absolutismen har et problem?
For genene må, som du sier, finnes. Og det er de meget sannsynlig at de gjør også (se kildene). Vi kjenner ikke de nøyaktige posisjonene enda, men man forsker på nettopp dette – et godt eksempel er jo antisosial personlighetsforstyrrelse hvor man ikke føler skyld, anger eller andre “moralske” følelser. Forkningen tyder på at dette er noe man er genetisk disponert for, og som utløses av spesielle forhold i oppveksten (1, 2, 3)
“Hvis du ikke kan forklare hvorfor omkretsen i en sirkel er pi x diametern, har du da et forenklet og galt syn på virkeligheten?”
Du har i hvert fall et forenklet syn på matematikk, og i dette spørsmålet har du et forenklet syn på evolusjonsbiologi. På samme måte mener jeg du har et forenklet syn på det som er basis for absolutismen – menneskenes følelser – når du går fra er til bør og slutter at de moralske følelsene er tegn på en absolutt lov som vi bør følge.
Vi er begge enige i at sirkler defineres slik og slik (en del egenskaper er “universelle”), men absolutister konkluderer fra at disse trekkene finnes til at vi bør gjøre som disse trekkene forteller oss. Dvs vi vet at omkretsen på en sirkel alltid beskrives som diameter ganger pi, derfor er det galt å konstruere former (f.eks. ellipser) som ikke følger disse reglene. Er -> bør.
Forøvrig lurer jeg veldig på hvorfor det er galt å favorisere sine egne og de rundt en når dette så til de grader er en “universell” følelse. Eller er nepotisme et ideal? Siden vi har tilgang til universelle lover når vi føler at rettferdighet er riktig og drap er feil, skjønner jeg ikke hvorfor man kan si at broderkjærlighet ikke er et uttrykk for en slik universell lov. Ikke er -> bør?
Eller er det mindre galt for en mann å være fysisk utro mot sin kvinne, ettersom det føles mindre galt (uten at det er helt riktig) sett fra begges ståsted? Dette er jo også et “universelt” trekk som således må si oss noe om de universelle lovene som bestemmer over oss. Heller ikke er -> bør?
Jeg liker ikke å være flisespikker, men jeg syntes du var litt sleivete, så jeg vil minne deg om hva du hevdet:
“Jeg mener at evolusjonsteorien forklarer observasjonene langt bedre – i tillegg gir den oss en forklaring på nøyaktig hvorfor det er slik.”
Jeg benekter ikke evolusjonsteorien, men betrakter den som en teori. Du fremstiller det som om jeg må ta stilling til et trosspørsmål, men så er det kanskje nettopp det jeg står overfor. Det jeg stiller spørsmål ved er evolusjonsteoriens gyldighet når det gjelder utviklingen av komplekse egenskaper som vi ikke med sikkerhet kan vite om bidrar til økt reproduksjonsevne eller mindre. Utroskap er et slikt eksempel. Man kan selvfølgelig lage en teori om at utroskap reduserer reproduksjonen, men for at det skal bli et ubestridelig faktum, kreves nærmest et aksiom om at evolusjonsteorien er eneste forklaringsmodell for alt.
Men jeg er jo bare en forenklet stakkar som mener at moralske spørsmål ligger utenfor vitenskapens domene. (Et lite tips: Det er dumt å fornærme dine meningsmotstandere hvis du ønsker en interessant debatt på bloggen din. Det koster meg lite å la være å lese den.)
Et grunnleggende spørsmål for å diskutere vitenskap og moral er jo spørsmålet om hva som er. Mener du for eksempel at alt som eksisterer er materie?
eg liker ikke å være flisespikker, men jeg syntes du var litt sleivete, så jeg vil minne deg om hva du hevdet
Heh, jeg burde selvfølgelig sjekket nøyaktig hva jeg skrev. Det kommer uansett an på hva man mener med “nøyaktig”. Vi kjenner til mekanismene for hvordan evolusjonsteorien virker (genetikk, spillteori), og vi kan forklare det vi ser.
Det jeg stiller spørsmål ved er evolusjonsteoriens gyldighet når det gjelder utviklingen av komplekse egenskaper som vi ikke med sikkerhet kan vite om bidrar til økt reproduksjonsevne eller mindre. Utroskap er et slikt eksempel. Man kan selvfølgelig lage en teori om at utroskap reduserer reproduksjonen, men for at det skal bli et ubestridelig faktum, kreves nærmest et aksiom om at evolusjonsteorien er eneste forklaringsmodell for alt.
Jeg vil vel heller si at det er et aksiom for deg at evolusjonen ikke kan forklare dette :) Hvis ikke ville du helle til den løsningen som forklarer mest, fremfor å utelukke evolusjonsteorien helt til det er 100% sikkert bevist at den har rett.
Det er jo uansett slik at “min” forklaringsmodell kan si noe om hvorfor det f.eks. er forskjeller på kvinner og menn (ta en uhøytidelig spørreundersøkelse neste gang du er på fest om du er i tvil) mens “din” forklaringsmodell egentlig ikke burde se noen forskjell på kvinner og menn.
Men jeg er jo bare en forenklet stakkar som mener at moralske spørsmål ligger utenfor vitenskapens domene.
Jeg mener også at vitenskapen ikke kan fortelle oss hva som er riktig moral, men jeg mener bestemt den kan fortelle oss om premissene våre er riktige eller ei. Har man for eksempel basert et etisk system på at egenskaper kan tilegnes og at ingenting er medfødt, har oppdagelsen av DNA “motbevist” eller umuliggjort akkurat det etiske systemet.
Et grunnleggende spørsmål for å diskutere vitenskap og moral er jo spørsmålet om hva som er. Mener du for eksempel at alt som eksisterer er materie?
Alt jeg vet om er energi og materie. Det jeg vet om som “eksisterer” uten å ha materie er tomrommet mellom materien, og reglene/lovene og konstantene som er egenskaper ved rommet.
Men er ikke logikken for dere absolutister at vi har tilgang til lovene og at vi derfor – gitt enkelte lover – bør kunne komme med forutsigelser. Disse kan deretter testes. Eller?
En slik forutsigelse er at det er galt å være utro. Dette skal være like galt for alle mennesker (som vet hva de gjør), og dermed i utgangspunktet oppfattes som like galt av alle – som et bevis på at disse menneskene kan sanse denne universelle regelen.
Et problem er da når det viser seg at menn og kvinner ser temmelig ulikt på nettopp utroskap. Dersom alle har adgang til den samme universelle loven burde det jo ikke være slik – med mindre loven er forskjellig for menn og kvinner?
Tipset ditt er forøvrig behørlig notert, ettersom nærværet ditt settes pris på :)
“Jeg mener også at vitenskapen ikke kan fortelle oss hva som er riktig moral, men jeg mener bestemt den kan fortelle oss om premissene våre er riktige eller ei.”
Jeg tenker at det eneste premisset for etikken, er eksistensen av flere mennesker på samme sted, og tanken om fri vilje. Hvis all fri vilje kan motbevises vitenskapelig, rakner i grunnen mitt moralsyn.
Jeg tenker at morallovene hører med til de lovene som regulerer forholdet mellom de materielle og levende vesener. Jeg tenker at alt dette er skapt av Gud, men det er slett ikke nødvendig for å være absolutist. Ved å tro på Gud, får man imidlertid en grunn til å følge etikken (tjene Herren, evig straff og belønning osv.)
Morallovene kan forsåvidt testes. Det foregår jo et gigantisk forsøk i Vesten for tiden. Man forlater svært mye av den gamle moralen og grunnlaget for den, og så får vi se hva som skjer. Alt har vel ikke gått til helvete ennå, men mange mener vi er på god vei og at alt var bedre før. Foreløbig kan det synes som om evolusjonen tar noen grep og reduserer reproduksjonen vår dramatisk pga kjønnsykdommer og redusert fruktbarhet.
Våre moralske følelser behøver ikke nødvendigvis korrespondere med de moralske lovene. Akkurat som noen er mer musikalske enn andre, noen er mer innsiktsfulle i psykologi enn andre, har også noen større evne til å gripe disse sannhetene enn andre. I løpet av menneskehetens historie, er det bygget opp kunnskap om rett og galt som man kan lære og erkjenne sannhetsinnholdet av hvis man har evner og vilje til det. Jeg tror de aller fleste vil tenke at utroskap objektivt sett er like galt for begge kjønn, men det er selvfølgelig forskjeller i hvordan vi reagerer på moralske overtramp mot oss selv. Jeg blir for eksempel fly forbannet når noen sniker seg foran meg i køen på Ring 3. Slik føler jeg uavhengig av at jeg innser at dette objektivt er et svært lite overtramp. Motsatt må jeg innrømme at jeg føler liten motvilje mot å bruke en dag på sofaen fremfor å snakke med venner og familie selv om jeg innser at sistnevnte er objektivt bedre.
Har du noen tanker om hvordan man kan få seg selv til å gjøre det som er rett? Du har vel da som oss alle, moralske følelser, men du har jo også en tanke om rett og galt, og det hender vel kanskje at du ikke gjør det som er rett, men heller det som er galt. Hvordan motiverer du deg? Kanskje et tema for en ny post?
“Jeg tenker at det eneste premisset for etikken, er eksistensen av flere mennesker på samme sted, og tanken om fri vilje. Hvis all fri vilje kan motbevises vitenskapelig, rakner i grunnen mitt moralsyn.”
Du må vel også ta med et premiss til?
- mennesker har tilgang til/kan erkjenne de universelle lovene
“Morallovene kan forsåvidt testes.”
Den typen testing du sikter til, blir vel heller om et etisk/politisk system “virker” – men jeg tenkte mer på om et etisk system kan begrunnes eller ei. Alle som tror kommunisme er veien til himmel på jord har vel teknisk sett relativt mye empiri mot seg…
“Våre moralske følelser behøver ikke nødvendigvis korrespondere med de moralske lovene.”
Da har jeg misforstått argumentasjonslinjen for de absolutte moralske lovers eksistens. Finner ikke noen sak på morbus om det; jeg må vel heller bla gjennom kommentarene for å oppklare dette.
“I løpet av menneskehetens historie, er det bygget opp kunnskap om rett og galt som man kan lære og erkjenne sannhetsinnholdet av hvis man har evner og vilje til det.”
Hvis det ikke er personlige opplevelser men akkumulert kunnskap som skal vise oss veien til de absolutte verdiene, virker det på meg som om erkjennelsen av slike verdier blir ganske enkel å stille spørsmål ved. Jeg forkaster mye av Aristoteles lære – hvordan vet vi at det ikke er jeg som har rett?
“Jeg tror de aller fleste vil tenke at utroskap objektivt sett er like galt for begge kjønn, men det er selvfølgelig forskjeller i hvordan vi reagerer på moralske overtramp mot oss selv. “
Problemet for meg er at kvinner nesten uten unntak synes et emosjonelt sidesprang er verst (selv om de visste det ikke var begjær til stede), mens menn nesten uten unntak synes fysiske sidesprang er verst (selv om de visste det ikke var følelser til stede). Synes du ikke det besynderlig at menn og kvinner reagerer så emosjonelt ulikt på noe som de fleste (objektivt sett) mener er like galt?
“Har du noen tanker om hvordan man kan få seg selv til å gjøre det som er rett?”
Hehe, jeg skal tenke på det :)
“Har du noen tanker om hvordan man kan få seg selv til å gjøre det som er rett?”
Har du tenkt på dette? Vil gjerne høre fra deg på akkurat det punktet.
Og et annet spørsmål: Hva tenker du forresten om Mor Teresa? Hun var jo et religiøst menneske, synes du det er dumt? Hun brukte jo religionen som motivasjon til å gjøre mye godt vil jeg påstå. Hva mener du?
“Har du noen tanker om hvordan man kan få seg selv til å gjøre det som er rett?”
Jeg har tenkt litt mer på det, og kort sagt tror jeg løsningen ligger i å lage et samfunnet som legger til rette for at vi skal gjøre det gode. Jeg kan godt skrive noe om det litt senere, men tror du ikke det er vanskelig å diskutere noe slikt før man er blitt enig om hvilke gjerninger det er som “er rett” først?
“Og et annet spørsmål: Hva tenker du forresten om Mor Teresa? Hun var jo et religiøst menneske, synes du det er dumt? Hun brukte jo religionen som motivasjon til å gjøre mye godt vil jeg påstå. Hva mener du?”
“Mor Theresa” er hypet opp, og enkelttilfeller beviser ikke noe. I mine øyne var Mor Teresa en fundamentalist som på grunn av sitt livssyn påførte mennesker en hel masse unødvendig lidelse.
Christopher Hitchens skrev boken “The Missionary Position: Mother Teresa in Theory and Practice”. Jeg har ikke lest den, men sakser noen påstander boken kommer med (via en bokanmeldelse)
- AIDS is a just retribution for improper sexual misconduct
- The problems facing Calcutta are due to the fact that it is too distant from Jesus (“I think the world is being much helped by the suffering of the poor people.”)
- the reported negligence and malpractices (…) range from repeatedly using the same injection needles without sterilizing them to a refusal to send to the hospital those in clear need of surgery
- no strong analgesics were used to control intractable pain (“You are suffering like Christ on the cross. So Jesus must be kissing you.”)
- there was no rational search for diagnosis and treatment in the Calcutta facility (“Such systematic approaches are alien to the ethos of the home. Mother Teresa prefers providence to planning: her rules are designed to prevent any drift toward materialism.”)
Og sakset fra Wikipedia:
- Critics of Mother Teresa, most notably Christopher Hitchens, Tariq Ali and Aroup Chatterjee, have argued that her organization provided substandard care, was primarily interested in converting the dying to Catholicism, and used donations for missionary activities elsewhere, rather than being spent on improving the standard of health care (kilde)
Det hadde vært mye bedre om Mor Teresa gjorde godt for godhetens skyld, og ikke fordi gud krevde det av henne. Dessverre trodde hun faktisk at donasjonene folk ga henne var guds måte å fortelle henne at det hun gjorde var rett, og når man ikke skjønner at slike tanker er et selvoppfyllende profeti, da er det vanskelig å være kritisk til sin egen praksis.
Mor Teresa påførte flere unødvendig mange lidelser. Meget interessante synspunkt. Synes det er ganske fantastisk at du bygger ditt syn på noen ukjente kritikere og ei bok du ikke har lest. Kult. Det må jeg også begynne med. Du har nok rett denne gangen også. Fytti rakkern, mediene altså, de lurer oss hele tiden. Akkurat som de holder på med miljøspørsmålene nå for tiden. Og ja, Da Vinci-koden er forresten helt sann den også!
” Det hadde vært mye bedre om Mor Teresa gjorde godt for godhetens skyld, og ikke fordi gud krevde det av henne.”
Har du noen eksempel på handlinger som gjøres ene og alene for godhetens skyld? Har nemlig aldri funnet noe konkrete eksempel på akkurat det. Men du har kanskje mange eksempel fra ditt personlige liv? Du gir kanskje ekstremt masse anonyme penger til Afrika og lignende? Vær frimodig og la meg hør litt vitnesbyrd her. Gjerne som en post.
“Godhetens skyld”-holdningen kan kanskje hjelpe human-etikere med å engasjere seg litt mer i miljø- og utviklingsspørsmål. Dette budskapet må du gå ut med videre, tror det trengs hos human-etisk forbund, de suger nemlig ekstremt hardt i miljø- og utviklingsspørsmål. Du er klar over det sant?
“Meget interessante synspunkt. Synes det er ganske fantastisk at du bygger ditt syn på noen ukjente kritikere og ei bok du ikke har lest.”
Vel. Nå var det du som spurte hva jeg tenkte om Mor Teresa, og jeg svarte. Og Christopher Hitchens er kanskje ukjent for deg, men jeg hadde i alle fall hørt om han før jeg henviste til ham. Og at Mor Teresa ikke var noen usedvanlig god sjel, det har jeg hørt om fra folk før.
Og utover det så er det jo interessant at du ikke viser til data som tyder på at Hitchens tar feil. Og forskjellen på Da Vinci-koden og The Missionary Position er at forfatteren av førstnevnte selv sier at boken er fiksjon, mens sistnevntes forfatter forteller at boken hans er sakprosa. Bare sånn til opplysning, liksom.
Men uansett: hvorfor spurte du hva jeg mente om henne? Hva var poenget ditt? :)
“Har du noen eksempel på handlinger som gjøres ene og alene for godhetens skyld? Har nemlig aldri funnet noe konkrete eksempel på akkurat det.”
Jeg tror ikke noen personer gjør noe for godhetens skyld. Men det er i alle fall fint vi er enige i at Mor Teresa også gjorde det hun gjorde fordi hun var egoistisk :)
“”Godhetens skyld”-holdningen kan kanskje hjelpe human-etikere med å engasjere seg litt mer i miljø- og utviklingsspørsmål.”
Angående Human-Etisk forbund, så aner jeg ikke hva de mener om miljøspørsmålet, og bryr meg vel egentlig ikke så mye heller. Når det gjelder miljøspørsmål så får jeg mer igjen for å være med i Naturvernforbundet.
Det å påstå at Christopher Hitchens er ein ukjent kritiker, er det dummaste eg har høyrt på lenge. Bortsett i frå det så var det artig lesing, og ein fin diskusjon.
One Trackback/Pingback
[...] har formet oss slik at vi har lignende opplevelser følelser fordi det får oss til å handle riktig, i evolusjonens øyne. Evolusjonen bedrar oss og gir oss [...]