Morbus Norvegicus er etter min mening en av de bedre kristenbloggene i kongeriket, hvor man kan diskutere etikk og filosofi uten nødvendigvis å ende opp i stampe med å få argumentet “men det står her i Boken min” slengt mot seg. Der har det nå blitt lagt ut en artikkelserie i tre deler om moralsk relativisme, det vil si tankesettet om at moralske lover ikke er absolutte og universelle (og dermed laget av en Gud). I skrivende stund har det kommet nitten lengre kommentarer på tre dager, så om du har litt tid å avse anbefaler jeg å lese de tre artiklene.
Absolutisme – som er motpolen til relativisme – er viktig å kunne avfeie fordi en absolutist kan komme med argumenter som at “homofili er galt fordi det står i boken min/Gud synes det” uten at man begrunner det videre. Enkelte relativister konkluderer derfor med at ingenting kan sies å være korrekt, og ender opp med å akseptere omskjæring “fordi det skjer i en annen kultur”. Heldigvis går det an å være relativist uten å ende opp i ovennevnte logiske fallgruve, og hvis du ikke vil vente på at jeg eventuelt en gang i fremtiden skal skrive en sak om det, anbefaler jeg å ta en titt på kommentarene/kritikken på Morbus også.
5 kommentarer
Du sier: Omskjæring (av kvinner vanligvis) i kulturer som driver med dette er en fallgruve for en konsekvent moralsk relativist.
At man da må akseptere det fordi det skjer i en annen kultur. Som moralsk relativist mener jeg at det må man.
Men det betyr ikke at jeg liker det eller er forkjemper for det ut i fra min egen kultur. At man respekterer kulturen og anerkjenner at det er slik, betyr heller ikke det nødvendigvis er en logisk ting å drive å omskjære folk. Med tanke på enkle ting som den psykisk og fysisk e helsen til kvinnene i det samfunnet.
Jeg aksepterer at kvinner omskjæres i mange land, det er ingen tvil om det. Men jeg godtar det ikke.
Absolutister kan kritisere andre fordi de selv har fasiten. Jeg (som pseudoabsolutist, eller hva man skal kalle meg) kan kritisere andre fordi jeg resonnerer meg frem til at de ikke kan omskjære noen med mindre det finnes en grunn så god at den veier opp for ulempene.
Du sier i praksis: Som moralsk relativist må man akseptere at omskjæring skjer fordi det skjer i en annen kultur.
Gjelder dette også tvangsekteskap, æresdrap og hevnvoldtekter – og Hitlers konsentrasjonsleire og apartheidregimet i Sør-Afrika? Jeg skulle vel tro det. I så fall vil vi aldri ha noen grunn for å kunne gå inn i et land som er herjet av krig for å redde/hjelpe lokalbefolkningen.
“At man respekterer kulturen og anerkjenner at det er slik, betyr heller ikke det nødvendigvis er en logisk ting å drive å omskjære folk.”
Det er nettopp poenget mitt. Jeg mener jeg kan argumentere for at de bør slutte å omskjære – det påfører smerte, det har ingen funksjon, det er undertrykkende, det er sakdelig, etc. Hvorfor fortsette? Jeg ville forøvrig ikke respektert eller anerkjent en slik kultur, men det er kanskje bare meg.
Forøvrig må du definere kultur. Jeg har en følelse av at kultur for deg er noe som er bestemt av geografi; kulturen blant muslimer i Norge trenger ikke respekteres, ei heller kristenfundamentalisters kultur på f.eks. vestlandet eller DMF på NTNU ;)
Kom over et godt argument i går kveld (i min favør…): Du må som kulturrelativist forklare hvorfor det er sånn at om én kvinne tar et barberblad og skjærer vekk kjønnsorganet til en ung jente sånn at hun må pisse gjennom et trangt hull og vil revne når hun har sex for første gang – så er det lemlestelse og noe uakseptabelt vi kaster kvinnen i fengsel for. Dersom tusenvis av kvinner gjør det, er det plutselig kultur og noe vi må verdsette og forstå.
På hvilken måte har handlingen forandret seg? Det har jeg tungt for å forstå.
Merk at jeg ikke snakker om de politiske problemene ved at vi ikke kan blande oss i andre lands enkeltsaker, men jeg mener vi må kunne ytre oss i slike saker og si at vi ikke aksepterer det. Jeg vet også at magefølelsen din sier deg at det kvinnen gjør ikke er “riktig” – følelsene er forklart et annet sted – men jeg synes ikke slike handlinger er noe vi skal akseptere, jamfør DGR og at ugjerningen ikke kan forsvares med annet en tradisjon og overtro.
Jeg trodde motpolen til relativisme var universalisme, ikke absolutisme. Absolutisme kan kanskje sies å være en form for universalisme, iallfall påberope seg universell gyldighet, men en ubegrunnet sådan.
Dikotomien mellom relativisme og universalisme er kanskje noe vi bare bruker innenfor faget mitt, og ikke innen for etikk-filosofien? I sosialantropologien gikk nettopp relativismedebatten ut på de motstridende syn med disse to motpolene, men mer fokusert på det emiske, forståelse og komparasjon enn på det etiske og moralske. Jeg vil kalle mitt ståsted en relativistisk universalisme, men på ingen måte absolutisme. Med det mener jeg at handlinger kan utmerket godt forstås på sine egne premisser uten å vurdere det moralske aspektet ved dem, men man trenger ikke å “forsvare” dem moralsk likevel selv om det kan forstås og forklares.
“Jeg trodde motpolen til relativisme var universalisme, ikke absolutisme.”
Jeg er ikke faglært innen etikk, kun selvlært – så alt må tas med en lite klype salt når det kommer til etikken :) Masser av fagfelt har sin egen terminologi, og slik jeg brukte absolutisme er det altså snakk om universelle, absolutte regler. For eksempel er det alltid galt å være homofil, over alt, under alle omstendigheter. En relativist vil kunne si “ja, omskjæring er galt i vårt samfunn, men ikke i afrika”.
Jeg har også en mistanke om at sosialantropologien ikke tar direkte stilling til om noe er galt eller ei – man sier at handlingen å omskjære oppfattes som gal i vårt samfunn, men ikke i enkelte afrikanske samfunn. Så er da problemet når enkelte går fra “er” til “bør”, og man ender opp med å forsvare all slags urett som skjer i andre kulturer.