Under Dusken og Dagbladet melder om at menn synes fysisk utroskap er verst mens kvinner synes emosjonelt utroskap er verst. Så utrolig underlig, tenker mange. Hvorfor er det slik?
Har man lest litt evolusjonsbiologi er dette gammelt nytt. Fortidens kvinner trengte kun en mann som ga henne mat og sikkerhet, og så lenge han var emosjonelt bundet til henne gjorde han det. Hvem han lå med på fritida kunne være det samme, for elsker han meg gir han meg alt jeg trenger.
Mennene er det omvendt med: en mann bruker masser av ressurser på å fø opp barn som han aldri kan vite helt sikkert er sine egne, og derfor vil men bekymre seg for at kvinnene skulle ligge med andre menn. Hvem kvinnen egentlig er forelsket i er ikke like farlig, ettersom dama som bare ligger med meg garantert føder bare mine unger.
Begge disse typene oppførsel fører til at man får flere og sunnere barn, og dermed har disse tankemønstrene blitt overført gjennom generasjonene. Det er utrolig rart å tenke på når man sitter der og er sjalu, men det kan kanskje være greit for å roe de verste følelsene litt?
7 kommentarer
… men brudd på tillit og mangel på respekt for den andre parten setter vel verken menn eller kvinner pris på …
Jeg kunne ikke vært mer enig, Undre.
Dersom det var noen tvil: her skrev jeg ikke om den etiske siden ved utroskap eller om enkeltpersonene som har blitt bedratt gjennom århundrene, men om de genetiske resultatene av det som har skjedd. Man kan ikke konkludere “bør” fra “er”, og jeg påpeker bare at enkelte former for mistenksomhet lønner seg mer enn andre – om målet kun er å produsere flest mulig vellykkede avkom. Bare så det er sagt :)
Hehe!
Den er grei!
Jeg tror at folk gjør fordi de kan. Biologien er unektelig med på å styre oss, men å skylde på biologien slik som enkelte mennesker gjør på dette området, det er for feigt.
(Og dette er ikke basert på annet enn Undrevitenskap og annen navleloforskning. ;) )
Det kan godt være at det er lettere for enkelte å være utro enn for andre, men i så fall må man selv være ansvarlig og unngå å plassere seg i situasjoner hvor man ender opp med å bli utro.
Ironisk at “genene mine lurte meg til å gjøre det”-argumentet kun virker om vi ser verden ut fra et fri vilje-paradigme. Hvis genene påvirker har den frie viljen mindre å si, vi fratar personen ansvaret og han slipper straff. Hvis vi ikke har fri vilje straffer vi for å endre oppførselen, og da blir det mer logisk å straffe kroniske ekteskapsbrytere hardere sånn at de faktisk kan endre oppførsel.
Og hvis de er så konsekvent utro at straff ikke har noe effekt, kaller vi dem “gærne” og plasserer dem på anstalt :)
Interessant resonnement.
Så altså: Hvis man ikke “kan noe for det”, så må man straffes slik at man forbinder den ufrivillige adferden med noe negativt slik at man for å slippe straff unngår den uønskede adferden (om jeg skjønner deg rett).
Men da er det jo straffen man vil unngå, og man lærer vel fint lite om tillit, respekt og evne til empati med partneren (/andre mennesker)?
Poenget er at man alltid “kan noe for det”. Hvis du virkelig ikke hadde noen som helst mulighet for å forhindre det som skjedde (som at det skjedde mens du sov eller var en voldtekt), er det vel ikke utroskap heller?
Man kan si at om straff (konsekvenser er et bedre ord) er nødvendig, så ville man ikke vært utro i første omgang – ergo er det kanskje noe galt med forholdet? Det er sikkert en del utro personer som driter i partneren, men jeg tenker mer på de velfungerende forholdene hvor noen lar seg friste i øyeblikket og angrer seg syke i etterkant. For disse ville det kanskje hjulpet å vite at det definitivt er over og ut for alltid om man er utro.
Alt dette straff-pratet passer egentlig litt dårlig inn på utroskap (som i vår kultur er “galt” og lovlig på en gang), men er for meg en mer generell greie om rett og galt. At regelen om at straff (konsekvenser) må være hardere om man er mer disponert for å gjøre noe galt, virker logisk på meg. (Dog kun så lenge man har noe handlefrihet igjen; er man virkelig syk og ute av stand til å styre seg selv bør man kanskje legges inn.) Og uansett må man selvsagt behandle og omskolere personer som har levd forbryterliv slik at de ikke gjør det igjen senere – men selve straffen må være så streng at den virker forebyggende.
Jeg tror vi egentlig er enig, men jeg er ikke så trent i filosofisk tankegang, som det du er, så det er mulig jeg ikke helt henger med i svingene her.
Jeg mener også at man “kan noe for det”, og jeg er overbevist om at et eller annet sted på vegen kan man alltid velge (med mindre man virkelig er “ute av balanse” på ett eller annet vis).
Nettopp vissheten om at man ødelegger et forhold man ønsker å forbli i, eller kanskje til og med bryter opp en familie, synes jeg skulle være konsekvens (straff) nok til at flere greide å si “nei, takk!” til å være utro.
Har du forresten lest Iskwews Din for evig – noen tanker om utroskap?