I denne artikkelen prøvde jeg å forklare hvorfor det ikke er et moralsk problem at vi ikke har fri vilje - jeg ser altså på konsekvensene av et faktum. I denne artikkelen prøvde jeg å vise noen bevis på at vi ikke kan ha fri vilje - jeg så altså på om det var et faktum eller ei. Jeg mener at sannheten må frem, uansett om den er ubehagelig eller ei, men målet med akkurat denne artikkelen var å forsøke å vise at det ikke trenger være problematisk. Så langt har det vært en del reaksjoner på de etiske konsekvensene av å mangle en fri vilje, men ingen har kommet med innvendinger mot artikkelen om sakens fakta. Det synes jeg er litt underlig (kanskje kvaliteten var for dårlig, hvem vet).

Koblingen din av personlighetsbegrep og moral er i overkant sårbar. Viser ikke nettopp mangfoldet av moralske begrunnelser (Moralske posisjoner sammenfaller ofte. Det er individenes begrunnelse for sin posisjon som varierer)at personlighetsbegrepet må være mangetytdig?

Jeg synes dette var en veldig merkelig påstand (jeg forstod det ikke helt). Dersom det er en reaksjon på påstanden om at vi ikke har fri vilje, er det kanskje greit å diskutere den her, så er man klar over om man diskuterer et vitenskapelig faktum eller et etisk problem :)

Må ikke et personlightesbegrep være på plass før det gir mening å snakke om vilje, fri eller ei?

Jeg vil ikke si meg helt enig i den, iom at vi kun trenger å definere hva fri vilje er for å diskutere den, ikke hvem som har den. Men i så fall er det - hvis vi skal se vitenskapelig på det - den positive påstanden som må vekk. Nemlig påstanden “vi har en fri vilje”.

Dette med at posisjonen min er dogmatisk, tror jeg du må forklare nærmere, for den skjønte jeg ikke helt :)

Synes bloggen din er interessant. Ta en titt på Harry Frankfurt. Det kan være smart å behandle komplekse problemer med varsomhet. Vitenskap er flott, men bald claims viser seg som regel bare å være litt for modige påstander.

http://links.jstor.org/sici?sici=0022-362X(19710114)68%3A1%3C5%3AFOTWAT%3E2.0.CO%3B2-G

Jeg er ikke enig i at man trenger noen fri vilje for å godta at det finnes universelle regler. Selvfølgelig har vi en felles menneskenatur når vi deler 99,9% av genene våre. Noe annet ville vært rart. Jeg tror derimot ikke at vi deler noe mer enn genotype, fenotype og adferdsmønstre.

Hvis jeg så skal hjelpe den gamle damen over gaten fordi jeg har skjønt at det er rett, må jeg derimot frigjøre meg fra vektskålsresultatet som alle de cerebrale inputs har kommet opp med.

Forskjellen på å forstå at noe er rett og på å bare gjøre det riktige fordi noen har sagt det er riktig belyser du selv. Når man skremmer folk gjør de ikke ting av seg selv. Dersom du har skjønt at du må følge DGR for at samfunnet skal bli bra, blir du et mye bedre menneske (og samfunnet blir bedre for de rundt deg) enn om du bare lar være å gjøre ting fordi lovene forbyr det. Trenger man fri seg fra cerebrale inputs? Nei. Man trenger bare lære seg å se litt lenger enn sin egen øyeblikkelige vinning og ta det med på vektskålen når man veier for/imot.

“Videre bruker du ordet ansvar. Det gir ingen mening uten en fri vilje.”

I beg to differ. Ansvar handler om å ta straffen når noe går galt. Implisitt: man bør tenke seg om før ma gjennomfører noe man er ansvarlig for. Hvis du tenker at denne straffen skal deles ut etter din tankegang om skyld og rett og galt, gir det ingen mening. Jeg snakker ut i fra temaet i denne posten, som var at straff kommer som en korrigerende faktor for fremtidig adferd.

“Men den frie vilje er like intuitiv som at det ikke kan eksistere én regel for deg og én annen for meg. Hvis man virkelig skal tro på den ufrie vilje, ikke bare betrakte den som en fin idé, må man forandre hele sin tenkning og språk.”

Jeg viste her at fri vilje og følelsen av å være i kontroll bør forventes selv om vi ikke har fri vilje. Så om det er intuitivt eller ei er egentlig irrelevant.

Man må forandre sin tenkning, men ikke nødvendigvis språket (så lenge de man prater med er inneforstått hva man legger i ordene). Man må huske at tanken om en fri vilje også bærer med seg noen konsekvenser: bla at man må forklare hvorfor observasjonene peker i retning av at vi ikke har noen fri vilje.

Dette ble en veldig filosofisk diskusjon, noe som er helt greit. Men hvorvidt vi har en fri vilje eller ei er et spørsmål om fakta, ikke etikk. Så jeg oppfordrer til feedback på forgjengeren til denne artikkelen, nemlig Illusjonen om fri vilje.

- Beklager, det var upresist av meg. Materialisme utelukker vel ikke totalt universelle lover, og det du hevder er ikke realisme i Platonsk versjon, men det som vel kalles moderat realisme.

Du hevder at ut fra hvordan mennesker er, kan man avlede en universell regel for hvordan man må oppføre seg for at samfunnet skal bli bra. Denne regelen er ikke en ting vi kan sanse, men slik jeg forstår deg, mener du at den eksisterer like fullt og at vi kan kjenne den. Den er et fellestrekk ved alle mennesker.

-På samme måte som at regelen om pi eksisterer i seg selv og vi kan kjenne den, og den er et eksisterende fellestrekk ved alle sirkler.

Dermed kan man begynne å snakke om en felles menneskenatur. Vi har en del felles som mennesker som vi kan vite om, en essens om du vil av menneskelighet. DGR (jeg elsker TBF’er) har ingenting med løver å gjøre, heller ikke kulepenner, men den er felles for alle mennesker.

Du er ikke moralsk relativist, det er bra, for da hadde det gått an å diskutere på en fornuftig måte hva som er rett og galt. Men det er avhengig av en tro på den frie vilje.

“Og i mine øyne er det uansett ikke like bra å gjøre det fordi noen andre sa at du måtte gjøre det, som når du gjør det riktige fordi du har skjønt at det er rett selv.”

Hva mener du egentlig med dette?
- For jeg er enig, men jeg kan ikke la være å tenke at dette forutsetter en fri vilje.
Hvis jeg ikke har fri vilje, gjør jeg det jeg gjør og ferdig med det. Du ønsker straffer for å gi meg cerebrale inputs som skremmer meg fra å gjøre ulovlige ting, og som tipper meg over i en gunstig retning for samfunnet. Du tenker kanskje at dine moralske oppfordringer her blir et lodd på vektskålen som får meg til å hjelpe en gammel dame over gaten i morgen. Det at jeg har erfart at det lønner seg å være snill kan trekke i samme retning, mens frykten for å være ukul trekker mot å gå raskt forbi som om jeg hadde en viktig avtale med en viktig person. Så gjør jeg det jeg gjør avhengig av vektforholdene på skålen. Hvis jeg så skal hjelpe den gamle damen over gaten fordi jeg har skjønt at det er rett, må jeg derimot frigjøre meg fra vektskålsresultatet som alle de cerebrale inputs har kommet opp med. Jeg må kaste alt dette til side og i stedet forholde meg til den objektive moralen som du forfekter. Min fornuft må gripe de evige sannheter om mennesket. Du synliggjør at du egentlig tror på fri vilje allikevel, og det er bra.

Videre bruker du ordet ansvar. Det gir ingen mening uten en fri vilje. Det er greit nok at man tillegger straffer og kanskje belønninger til de som bryter eller følger DGR for å putte lodd inn i hjernene på alle samfunnsborgerne, men de kan jo ikke tillegges noe egentlig ansvar for det de har gjort eller ikke gjort.

Men den frie vilje er like intuitiv som at det ikke kan eksistere én regel for deg og én annen for meg. Hvis man virkelig skal tro på den ufrie vilje, ikke bare betrakte den som en fin idé, må man forandre hele sin tenkning og språk.

Problemet er, Ars Ethica, at du bruker en rekke begreper, som for eksempel ansvar og universalitet, i det du skriver som nettopp forutsetter fri vilje og realisme.

Når jeg sier at Den Gyldne Regel eksisterer uavhengig av oss, mener jeg (som nevnt) at den eksisterer uavhengig av oss på samme måte som formelen for arealet av en sirkel. Jeg tror ikke materialister forbys å hevde at den slags formler finnes og er universelle, dermed ei heller Den Gyldne Regel. Dermed forutsetter jeg hverken realisme eller fri vilje.

I spørsmålet om den gylne regel, begynner du med å forsvare den ut fra pragmatiske argumenter. Det lønner seg for deg å følge den. Videre kaller du den et universelt prinsipp. Hva da når det ikke får noen negative konsekvenser å bryte denne loven. Gjør man noe galt? Man bryter ikke den pragmatikken som ligger bak, men man bryter en evt. universell lov.

Man bryter en universell regel for hvordan man bør oppføre seg om man ønsker et godt samfunn (ordet “lov” gir inntrykk av at brudd fører direkte til straff, og det er ikke tilfellet). Ethvert samfunn bør straffe denne typen handlinger dersom samfunnet ønsker at alle deri skal ha det bra. Hvorfor? Fordi alle skal vite at dersom du bryter DGR går det deg ille.

Jeg tror det blir feil å spørre om noe er “galt” i denne modellen. Det er enten ulovlig eller lovlig, og det er enten i tråd med eller et brudd på DGR. Dersom dette dekker det du mener med “galt”, så ja. Hvis du trenger noe mer for at noe skal være galt (f.eks. en gud), så nei.

Eksempel på et drap som ikke får negative konsekvenser for samfunnet, er f.eks. alt som skjedde på D-dagen i 1945. Greit for meg. Et nødvendig onde.

Et drap som skjer i skogen som ingen oppdager er ikke bra for noe som helst samfunn (selv om det bare består av to-tre personer som bor helt alene i skogen avskåret fra alle andre mennesker). Igjen bør man søke å straffe slik oppførsel for at andre ikke skal forsøke noe lignende i fremtiden slik at de andre føler seg trygge.

Forøvrig må jeg påpeke at det er mitt syn på personer og hva det er å leve som gjør det greit å foreta aborter, bedrive stamcelleforskning og ta organer fra hjernedøde personer.