Ars Ethica

Spørsmålet om fri vilje har vel plaget mennesker de siste hundre årene. For som min kristne venn Mark spurte meg, dersom hjernen kun består av atomer og molekyler som interagerer med hverandre, hvordan kan da fri vilje oppstå? Blir ikke bare alle handlinger kun kompliserte reaksjoner som var forutbestemte for enhver person i den nøyaktige situasjonen med nøyaktig de minnene og opplevelsene fra før av? Jo nå skal du høre, svarte jeg. Fri vilje oppstår ikke fordi fri vilje ikke finnes.

Først og fremst må vi rydde opp i begrepene: hva er fri vilje? Her snakker vi først og fremst om det fysiologiske og psykologiske fenomenet, ikke det moralske (den tar vi etterpå). Fri vilje vil være at man står fritt til å velge mellom A og B, og at det ikke er molekylenes posisjon, retning og energi i akkurat det øyeblikket som får deg til å velge f.eks. A. Enhver hjerne med de identiske innstillingene ville i de samme omgivelsene kommet til nøyaktig den samme konklusjonen - ett eller annet var utslagsgivende for valget ditt, og du kunne ikke gjort annet enn det du gjorde. For å si det enkelt: hvis du valgte A fremfor B ville du gjort nøyaktig det samme om du fikk en sjanse til og hadde de samme omgivelsene og de samme erfaringene.

Enkelte vil påpeke at dersom vi alle hadde en helt fri vilje, burde vel hele konseptet med reklame - å få noen til å velge annerledes - være meningsløst. Det er altså åpenbart at viljen ikke er helt fri, ettersom bakgrunnskunnskap påvirker valgene vi gjør. Andre vil si at om vi har fri vilje burde vi kunne tenke hva vi ville; for eksempel se for oss figurer i fire romdimensjoner eller tenkt på farger vi ikke har sett. Hvis du prøver de to eksperimentene, vil du se at dette ikke går - nøyaktig hva vi skulle forvente å se om vi ikke hadde fri vilje. En konklusjon vil da bli at den frie viljen begrenser seg til å velge mellom A og B, men velkjent forskning viser at dette dessverre ikke helt riktig.

Fri vilje til å si nei

Benjamin Libet forsket på 70-tallet på når vilje og beslutninger oppstår, og målte hjerneaktivitet med EEG for å se når pasienter tok valg. Forsøkspersonene måtte se på en lysflekk som bevegde seg og kunne dermed i ettertid fortelle hvor lysflekken var når de ble bevisste avgjørelsen sin. Ved å spørre pasientene når de bestemte seg for å trykke på en knapp kontra når de faktisk trykket, kunne man se hvor lang tid det tok fra man ble klar over avgjørelsen sin til man faktisk trykket - i snitt tok dette 200 ms. Det som var overraskende var at 500 ms før knappen ble trykket fikk man de samme bevegelsene på EEG-målingen. Vi blir med andre ord ikke bevisst avgjørelsen vår før 300 ms etter at hjernen faktisk har begynt å bestemme seg.

Libet klarte å flette inn en fri vilje i funnene sine, fordi han mente (og funnene pekte i retning av) at vi kan ombestemme oss i løpet av de 200 ms fra vi bestemmer oss til vi faktisk trykker på knappen. Hvorvidt denne ombestemmingen var “forutbestemt” eller ei, vet man ikke - men den “frie” viljen er uansett i beste fall så fri at den er begrenset til kun å si “nei” eller la hjernen fortsette det den begynte på.

For mange er det viktigste argumentet at jeg føler jo at jeg velger; jeg kunne like gjerne valgt B som A, selv om jeg faktisk valgte A. Eksempelet over burde synliggjøre at ting ikke nødvendigvis er som de later til å være, men ville vi ha denne følelsen av fri vilje dersom kroppen vår og meget faktisk ble “styrt” av prosesser meg ikke kan kontrollere? Som i En sjel, to tanker drar jeg frem de fascinerende split-brain-pasientene.

Subjektive opplevelser teller ikke

Split-Brain pasienter fikk på grunn av epileptiske anfall som ikke lot seg medisinere, kuttet over hjernebroen mellom høyre og venstre hjernehalvdel. Resultatet er at hver hjernehalvdel har kontroll over sin halvdel av kroppen, kan gjøre hva den selv vil og er ikke i stand til å kommunisere med den andre. Det er i praksis to personer i en kropp.

Problemet er hva som skjer når du blitzer “gå”, “gni” eller “le” på en skjerm som høyre (men ikke venstre) hjernehalvdel kan se. Kommandoen blir da utført - reiser seg og går, gnir seg på høyre hånd med venstre hånd (som høyre halvdel kontrollerer) eller ler. Dersom du spør pasienten hvorfor han gjør det han gjør, vil du kun få svar fra venstre hjernehalvdel fordi det er her det meste av språkkunnskaper ligger. “Jeg hadde lyst på en brus”, “det klødde” eller “dere forskere er sære som kommer og tester meg hele tiden!” er svar man kan få da. Dette kalles på pent for konfabulering, og selv om man ser det ved andre tilstander enn split-brain, er situasjonen her ganske spesiell. For her har vi en venstre hjernehalvdel som er hellig overbevist om at det kroppen gjorde var noe den selv ønsket å utføre - selv om vi med 100% sikkerhet kan si at det ikke var den som ønsket å utføre dette. Og dersom disse pasientene får følelsen av å selv være i kontroll når vi vet de ikke er det, hvorfor skulle ikke det samme kunne skje med oss friske? Følelsen av å ha fri vilje er nok en gang vist å være ubetydelig i diskusjonen.

De harde fakta

Hvis vi nå ser bort i fra det emosjonelle argumentet kan vi se på sakens fakta. Vi vet at informasjon som går inn i hjernen begynner i thalamus og deretter fortsetter til ymse strukturer, før signaler fra begynner å samles i prefrontalkortex (foran på hjernen) og sendes ut igjen for å utføre en beslutning. Etter hvert som vi forsker oss bakover eller fremover i løkken ser vi fortsatt lite til noen som helst form for celle eller substans ansvarlig for frie avgjørelser*. Og hvordan skulle denne beslutningstageren sett ut, hvis den ikke var bygd opp av celler eller atomer? Se, det er det ingen som vet eller er i stand til å forklare. Vi har altså så langt ikke sett spor til noen enkelt beslutningstager i hjernen, ingen vet hvordan noe slikt kan se ut og det eneste argumentet som later til å være for fri vilje er vår subjektive opplevelse - som vi vet ville gitt oss den samme opplevelsen når vi ikke har fri vilje. Samtidig som vi ikke kan forklare noe med “teorien” om fri vilje, kan vi forklare svært, svært mye mer enn det jeg har nevnt her hvis vi antar at følelsen av å ha en fri vilje egentlig kommer av at hjernen vår får oss til å tro at det var meg som “valgte” etter at selve beslutningen egentlig er tatt.

En hard nøtt for meg i flere år etter at jeg hadde begynt å fundere på denne saken er hvordan vi etisk sett kan straffe noen for å ha begått en kriminell handling når de ikke hadde noe valg - det blir tema for neste post… :)

* Merk forøvrig at tilfeldige prosesser som kvantefysikken tillater ikke muliggjør noen fri vilje som ligner den vi har - avgjørelsene våre later til å være alt annet enn tilfeldige når vi klarer å gjøre så kompliserte ting som å for eksempel kommunisere med hverandre eller bygge jetfly som virker.