Jeg skulle tro at om jeg idag kunne velge ut et knippe mennesker jeg kunne møte og prate med, så ville Richard Dawkins definitivt vært blant det knippet. I et intervju(?) med forskning.no sier Richard Dawkins følgende om hvorfor mennesker er så glade i å tro
- Hvorfor finnes religion? Hva er det ved forestillingen om at verden styres av ånder, som gjør at den er nærmest universelt utbredt? Dette krever en forklaring, en vitenskapelig forklaring. Én forklaring kan være at religiøs tro gir økt overlevelse, altså at det finnes et evolusjonært seleksjonspress i retning av tro. Kanskje vi stiller feil spørsmål?, spør Dawkins. Kanskje vi burde spørre: Hva er overlevelsesverdien av et nervesystem som under visse betingelser gir oss religion?(merk: enkeltstående sitater trukket sammen av undertegnede)
Her påpeker Dawkins noe som er velkjent for de som har lest boken hans A Devil’s Chaplain: nemlig at svært, svært få mennesker pådrar seg religion i voksen alder (langt flere går faktisk over til ateisme). Man får det av sine foreldre i den perioden av livet da hjernen er mest opptatt av å suge til seg all mulig kunnskap – og istedenfor å være kritisk godtar små barn alt foreldrene forteller dem (noe annet ville i 99 av 100 tilfeller vært en ulempe for barnet). Dawkins har visstnok gått bort fra å kalle religion for et meme, men sammenligner det nå med et virus – akkurat som jeg gjorde i denne posten etter å ha lest en av hans tekster.
Noe av det som gjør Dawkins til en så underholdende forfatter å lese er de fantasifulle forklaringene du ikke har hørt lignende til før. Som et bilde på menneskets “ulogiske” tro trekker han frem nattsommerfuglene: å fly med den største lyskilden i konstant vinkel i forhold til nesa di er en fordel, for da flyr du rett frem. Problemer oppstår selvsagt når noe evolusjonen ikke har tatt høyde for oppstår, for eksempel menneskeskapte flammer. Da vil man enten gå i ring eller i verste fall brenne opp og gå til grunne. En bedre sammenligning på menneskenes forhold til religion kommer jeg nok til å lete lenge etter.
4 Comments
Det er så bra at folk omtaler religion for det vi alle vet det EGENTLIG er. Et sosiokulturelt fenomen for folk som er redd for å dø. ;) Morsomt at du også nevner foreldrenes innflytelse på barna. Det er så fornøyelig å tenke på hvor religiøse de aller mest religiøse hadde vært hvis foreldrene deres f.eks. hadde vært ateister. Noen blir jo religiøs på egenhånd, men det er jo en mikroskopisk gruppe.
Mange av de som blir religiøse ønsker seg også bare en gruppe de kan tilhøre eller en ektemann/kone de elsker så høyt at de er villige til å konvertere for.
Det er litt som med røyking, ikke mange som frelses etter at de er tyve (spesielt ikke hvis de har et godt nettverk rundt seg fra før av og ikke søker mennesker som er snille mot dem og alt det der).
Rusmisbrukere er vel et unntak, men etter å ha vært på en forelesning om avhengighet i hjernen skjønner jeg at du trenger sterkere lut enn rådgivning når du skal overvinne den slags. Og da funker jo religion ganske bra (fordi det virker som et virus).
Du er så blind, min venn. Håper du finner Jesus.Det er fint med intelligens og viten, men den åndelige aspektet kan ikke utelates.
“Det åndelige aspektet”? Kan du kanskje være litt mer konkret? (jeg tviler vel egentlig på det, men det er jo verdt et forsøk :)
Forøvrig er det vel et definisjonsspørsmål om det er jeg som er blind eller du som ser syner ;) Og som jeg argumenterer for i denne bloggposten, så er det vel noe som taler for at du ser syner når alle religiøse påstår at alle de andre tar feil og det eneste man dermed har til felles er en verden helt uten guder… tilfeldigvis den verdenen jeg ser :)