Det er sikkert ganske vanskelig å forklare nøyaktig hva en sjel er, så det har jeg gitt opp å spørre ut kristne mennesker om (de kommer bare med “det kan vi ikke vite”-forklaringen, noe vi bare må godta i henhold til punkt to og tre i denne bloggposten). Derimot er det en del trekk vi alle kan være enige om at begrepet “sjel” inneholder, uavhengig av om man tror vi har en sjel eller ei.
Følgende er jeg relativt sikker på om begrepet “sjel”:
1. En person har én og bare én sjel (hverken flere eller færre), samtidig som hver sjel bare har en person
2. Sjelen min er udødelig
Ellers har jeg et par vage oppfatninger som noen sikkert vil være uenige i:
3. Sjelen min er uforanderlig
4. Sjelen min er en slags livskraft, noe som er unikt for meg
5. Sjelen min er ikke personligheten min
6. Ut i fra et kristent syn har alle levende mennesker sjel, og dette er grunnen til at vi kan drepe dyr men ikke mennesker
Fordi vage oppfatninger som kan diskuteres sjeldent er gode som premisser for et argument, holder jeg meg til de to første punktene.
De fleste vil nok si at det å diskutere om vi har sjel eller ikke er svært vanskelig, all den tid vi ikke kan undersøke hva som skjer etter døden. Det vi derimot faktisk kan undersøke er det første punktet – har alle mennesker en (og bare en) sjel? Man kunne nevnt de noe tvilsomme historiene om personer med splittet personlighet, men fordi dette er nokså sjeldent og – av en eller annen merkelig grunn – nesten bare diagnostiseres i USA, vil jeg nok heller tolke akkurat dét som et kulturelt eller legepåført (iatrogent) fenomen. Jeg utelater også bevisst hjerneskader eller sykdomsforandringer som gir personlighetsendring fordi mange har en tendens til å knytte idéen om en sjel opp mot “den perfekte versjonen av meg”. Heldigvis for meg finnes det fortsatt underlige pasienter som bestrider idéen om én udødelig sjel per person.
Epilepsi kan være en alvorlig sykdom å ha, og går enkelt sagt ut på at synapser i hjernen begynner å fyre rytmisk og mange på en gang. Man får da anfall og kramper, og ved svært alvorlig epilepsi vil livskvaliteten bli redusert om medisiner ikke virker på en (og svært få medisiner virker like godt på alle). På sekstitallet i USA gjennomførte man derfor en drastisk operasjon kalt corpus callosektomi, dvs av avskjæring av hjernebroen mellom de to halvdelene av storehjernen. Det gikk bra med alle pasientene, og de så ut til å kunne leve vanlige liv etter inngrepet. Da noen bestemte seg for å ta en nærmere titt på disse pasientene etter inngrepet, oppdaget de dog noe merkelig.
De fleste vet i dag at det man sanser på høyre siden av kroppen behandles i venstre side av hjernen og omvendt, og at det som er på høyre side av synsfeltet (altså ikke høyre øye) behandles i venstre hjernehalvdel og omvendt. Språk ligger vanligvis på venstre side, mens høyre side har begrenset med språkforståelse. Det merkelige som skjedde med disse pasientene var at de stort sett bare kunne svare på spørsmål de fikk se på høyre side av synsfeltet (fordi dette ble behandlet av v. hjernehalvdel), og at det ikke virket som om de var klar over det som skjedde på venstre side av kroppen. Men språksenteret ligger jo i venstre hjernehalvdel, så kanskje manglet bare den høyre siden språk?
Hvis man plasserer en split-brain-pasient foran en skjerm og gir ham kommandoer som “le”, “gni” eller “gå” i venstre del av synsfeltet vil han henholdsvis le, gni seg eller reise seg og gå. Spør du ham derimot, vil han si noe sånt som at “dere forskere er virkelig rare som kommer og tester meg hele tiden”, “det klødde” eller “jeg er har lyst på en cola, vil du ha en?” Forskeren Donald MacKay lærte begge hjernehalvdeler en lek som gikk ut på at den ene velger et tall mellom null og ni, den andre gjetter, og den første sier “for høyt”, “for lavt” eller “ok”. Når begge hadde lært dette, kunne de to halvdelene spille mot hverandre (om penger) ved å peke på tallene og deretter opp eller ned – noe man vanligvis ikke enkelt kan spille mot seg selv.
Spørsmålet om idéen med sjeler må da være om de to halvdelene nå har hver sin sjel. De hadde antageligvis en felles sjel før operasjonene, men har de det nå?
Sjelen beholder en hjernehalvdel
Den enkle utveien vil være å si at den opprinnelige sjelen nå bor i venstre hjernehalvdel (fordi vi kan snakke med den), men hvis høyre hjernehalvdel ikke har noen sjel, er det da greit å avlive en slik pasient som om han var et dyr dersom han senere skulle få et massivt slag slik at venstre hjernehalvdel døde? Og hvis høyre hjernehalvdel faktisk har fått en egen sjel, hvor kom denne fra?
Hjernehalvdelene får ny sjel, den gamle dør
Dersom de to halvdelene fikk hver sin nye sjel, døde den opprinnelige eller bare forsvant den? Og omvendt; om den ene halvdelen beholdt den opprinnelige sjelen, har vi da skapt en ny sjel bare ved litt kreativ skalpellbruk?
Hjernehalvdelene må dele på den gamle sjelen
Hvis de har den samme sjelen, er begge halvdelene moralsk ansvarlig for hva den andre gjør? Det er nemlig kjent at slike og lignende pasienter kan ha problemer med å knappe skjorter eller lignende fordi de to halvpartene kan gi sin halvdel av kroppen motstridende ordre – moralsk ansvar [dvs overfor Gud] vil bli aktuelt dersom den ene halvdelen f.eks. dreper noen uten at den andre er medskyldig. At de skulle ha den samme sjelen tyder på at sjelen er knyttet til selve kroppen, så hva om vi nå laget et tankeeksperiment hvor vi flyttet den delte hjernen over til en ny kropp?
Uansett vil jeg nok mene at det er et paradoks at noe så evig og løst definert som en sjel kan påvirkes av litt presis skalpellbruk. Når dop og medisiner, sykdomsforandringer, hjerneskader og operasjoner kan forandre så mye ved det jeg kaller “meg” bare ved å endre på ting kjemikalier, celler eller deler av hjernen – hva skulle da tilsi at jeg har en slags livskraft (sjelen) som faktisk er adskilt fra kroppen?
4 kommentarer
Jeg leser og jeg lærer.
…jeg også.
Hyggelig :)
Har blitt operert i venstre hippocampus for epilepsi. Hadde 50% sjanse for å bli frisk fordi jeg har epilepsi i høyre hippocampus også. Er nå kvitt de verste anfallene i venstre.
Glemmer ikke beskjeden jeg fikk før operasjonen. At vi går for å bruke 90% av venstre hjernehalvdel. Med den i narkose så jeg mye.
Det var en setning som gikk opp igjen og opp igjen hele tiden; Herlighet! For et falskt skuespill. Jeg var sjokket over hvor mange lover og regler, grenser, sperrer, låser, normer osv. vi hadde. Når jeg gikk på gaten synes jeg at vi gikk rundt som mennesklige roboter styrt av en fjernkontroll. Så for meg en sint mann med langt grått hår og skjegg, rosa hud og iskalde blå øyne som hang over oss med pekefingeren og trykte oss ned. Vi gikk rundt som voksne unger i en barnehage. La merke til hvor lite livsgnist det var i øynene til folk. Konklusjonen min ble at vi hadde et altfor dårlig selvbilde fordi vi fikk høre altfor lite på oss selv. At vi slavisk fulgte alle de ytre kravene som ble stilt til oss om å leve opp til den perfekte fasaden for å blir godtatt og akseptert. I mine øyne så fikk vi ikke det ekte selvbilde da. Men ved å høre på vårt ekte, sanne meg og kunne kikke tilbake og vite at vi hadde brukt vår egen hjerne, ikke den påtvungne hjernen, så ville vi bli mer glade i oss selv og få mer livsgnist i øynene.
Jeg var til en homeøpat som med øyendiagnose leste meg opp. Han sa bl.a at høyre hjernehalvdel var topp. Dette fikk meg til å tenke. Under hukommelsestestingen før operasjonen viste psykologen meg på den ene testen 10 lapper med 10 tegn. Jeg var her så sliten at jeg begynte å dikte meg opp helt merkelige ting. Husker at psykologen var temmelig sjokket; Dette hadde han aldri opplevd før. Jeg klarte alle. Spurte på SSE om å få rapporten. Der står det; Urelatert verbalt materiale (liste med 10 ord) Eksepsjonelt raskt innlæring (alle på første forsøk)Det var jo høyre hjernehalvdel jeg brukte da – fantasien! F.eks Mette – det er hun uten flette, 10 = politi osv.
Mitt første bilde malet jeg på dagligstuen på SSE. Hadde da fått tilbakefall. Blitt kraftig mishandlet av min mor, slutt med type og flytting, syk bror, stefar alkoholiker osv.
Saksbehandleren min som fikk en tlf.fra min mor, leste hennes trusselbrev, fikk tak i alle brevene til innkassobyråer hvor hun hadde forfalsket mitt navn osv. hadde vært med på mye, men dette var det verste hun hadde opplevd. Hun ville bl.a ha henne anmeldt for dokumentforfalskning og voldsoffererstattning.
Ble nyskjerrig på hvor jeg hadde arvet kreativiteten min ifra. Besøkte min biologiske bestemor som jeg hadde hatt noe brevkontakt med. Hun er kreativ! Det klassiske bildet jeg malet på SSE var; At det er mørkt – men man kan se lyset. Den samme tankegangen hadde min bestemor på mange av sine bilder. Ikke minst – det var kjærlighet ved første blikk! Endelig en person som gjennomskuet min mors falske skuespill. Hun var ikke svigermors drøm. Hun så at min mor bl.a mishandlet meg allerede som spebarn. Min biologiske far tok her kontakt.
Var tilbake til homøopaten. Fortalte han dette og han ble veldig glad. Mente at nå ville jeg bli frisk! Minnet meg på konklusjonen min når jeg var nyoperert. Husk! 50% høyre og 50% venstre hjernehalvdel= Helheten. Jeg var også veldig plaget med uren hud. Det skyldtes binyrene mine; sa han.
Leste om; Traumer i tidlig barndom av Psykolog Rune Fardal. Her har jeg funnet alle svarene. Han kommer innpå mishandling av nære omsorgspersoner som opptrer mer nedbrytende enn oppbyggende. Barnet får “selvbildet” bekreftet gjennom økt sårbarhet som kombinert med skader i hjernens ulike nevronsystemer (hippocampus, hypo-talamus og amygdala). bidrar til at barnet utvikler ett falskt selv. Det ekte selvet blir undertrykt, ofte av en omsorgsperson som har store problemer med eget selvbilde.
Som han skriver; at den verste traumen man utsetter barn for, er å miste kontakten med en biologisk forelder.
De opplevelser et spebarn opplever blir via biokjemiske prosesser “bygget inn i personligheten”. Stresshormonet kortisol gir ett høyt blodtrykk, skader binyrene og hippocampus.
Den narsisstiske mor kan påføre barnet livsvarige skader gjennom sin “bruk” av barnet for sin egen bekreftelse. Barnet blir morens narsisstiske supply. Barnet mister sin barndom og blir opptatt av å tilfredstille sin mors forventninger i håp om å oppleve mer betinget kjærlighet. Moren ble av sine foreldre ødelagt emosjonelt, og tror hun beskytter beskytter barnet, men i realiteten utsetter slike mødre barnet for de samme overgrep som de selv ble utsatt for.
Her kommer også det falske skuespillet inn med deres optiske bedrag – sin “uskyldige” fasade. Dette er veldig vanskelig og avsløre da slike foreldre tilsynelatende, uttad, tar seg av sine barn bedre enn vanlig. Barnet går da inn i en tvangssituasjon der det ofrer mer og mer av seg selv for å tilfredstille forelderens forventninger som kommer i form av emosjonell utpressing av barnet. En utpressing som barnet ikke har noen forutsetning for å forstå. Barnet kommer da i en situasjon hvor det kun får bekreftet sin forelder. Forelderen blir ikke fornøyd uansett hvor mye barnet prøver. Barnet får skyldfølelse og havner i narsisstens garn.
Jeg var til en psykolog hvor jeg skulle prate om fra barndom av og opp. Det var ingenting han var mer enig i enn at jeg kom meg vekk i ung alder. Jeg fikk streng beskjed om å holde min mor på lang avstand. Hun elsker å ha sine nærmeste svakest. Slik at de blir enklere å bruke og utnytte til sin egen fordel. Da er hun intelligent, mener hun. Hun skader sine nærmeste slik at de får synlige problemer. Da kan hun hevde seg. Være øverst. Ikke minst, alt er jo gale med offeret. Det er jo logisk. Det er jo de som har synlige problemer. Uff! Stakkars henne. Kom igjen, gi henne litt oppmerksomhet nå. Sufs! Hun må jo være øverst! Det er utrolig mange naive støttespillere som biter på dette.
Hos en gestaltterapeaut skulle jeg engang legge hodet mitt på knærne og holde armene mine rundt. Jeg skulle forestille meg ett bilde. Hva føler du nå?; sa hun. Der spratt jeg opp; USYNLIG! Der var ordet. Dette var følelsen som lå i underbevisstheten.
Ja, epilepsien er ikke usynlig; svarte hun.
Min mor har nok alltid skullet hatt meg til å være hennes forlengede kroppsdel. Usynlig, er nok hva hun har følt seg. Eldst av 9 søsken og en meget likgyldig mor og en far som trøstet seg med litt for mye alkohol. Søskene konkurrerte på mange måter etter foreldrenes oppmerksomhet. Derfor skal hun alltid sette meg og bl.a min bror som konkurrenter. Jeg skal overta de følelsene hun ikke vil ha og prøver og fortrenge. Mine positive egenskaper og handlinger skal vries om til å være hennes slik at hun får all kreditt. Hun skal ha full makt over alle. Sørge for at de biter på hennes skuespill.
Husker bl.a at homøopaten fortalte meg at jeg stresset for mye, jeg var for pliktoppfyllende. Dette stemmer veldig. Det har nok låst seg fast ett spor fra jeg var liten. Jeg var kun synlig fysisk når jeg kunne brukes og utnyttes slik at hun kunne være perfekt, uttad. Psykisk skulle jeg være usynlig. Hun var på desperat jakt etter kritkk når jeg utførte hennes arbeid. Derfor har jeg nok aldri vært fornøyd med meg selv over alt arbeidet mitt og ser på arbeid som noe viktig. Å bli stilt krav til for å være synlig.
Uansett, så syntes jeg at hele vårt samfunn var veldig narsisstisk med venstre hjernehalvdel i narkose. 4-5% av befolkningen er psykopater. Psykopatene har en tendens til å jobbe innen det offentlige og innen politikk. Der får de automatisk makt, er øverst over de svake. Spiller ofte ett falsk skuespill og er respektløse. Ikke alle – men mange. Generelt sett, så er det veldig mye fokus på det negative. Man får f.eks sjeldent ett spørsmål i en vanskelig situasjon; er det noe du liker?