I dag snublet jeg derimot over en artikkel på nettversjonen av den kristne avisen Vårt Land. En konferanse ble arrangert av Norges Kristelige Legeforening, og temaet de 50 kursdeltagerne lyttet til var hvor viktig det var å ta opp gudstro med pasienter. Min umiddelbare reaksjon er at jeg blir litt skremt over at det finnes organisasjoner som mener at religion i legeyrket hører sammen (det finnes ingen Foreningen Kristelige Rørleggere eller Foreningen Kortvokste Leger), selv om jeg forstår at abort, stamcelleforskning og slike ting rører ved troen til mennesker. Å skulle blande inn tro i selve legepraksisen har jeg ikke bare liten tiltro til – jeg vil anta at det fører mer ulemper enn fordeler med seg.
Dersom jeg ligger kreftsyk (eller bare med et brukket ben) og legen foreslår at vi ber for at jeg skal bli frisk, da ville jeg tenkt at han ikke følte han hadde kontroll over situasjonen – to ufaglærte hender i arbeid gjør mer nytte enn hundre foldet i bønn. Umiddelbart ville jeg nok følt meg kraftig provosert og fornærmet over at en lege som selv ikke klarer seg gjennom dagen uten å klynge seg til en utdatert drøm om et allmektig spøkelse antar at jeg også er så svak at jeg trenger en åndelig sutteklut. Etter at sinnet hadde gitt seg, ville jeg nok blitt bekymret over å ha en lege som i deler av sin behandling kaster all vitenskap over bord (se min bloggpost om bønn eller les på wikipedia om bønn og vitenskap). Uansett ville jeg som pasient blitt misfornøyd. For troende har bønn en viss placeboeffekt (den som bes for må vite om det), men det er ut fra et rettferdighetssyn ikke mer greit at leger ber i arbeidstiden sin enn at vi skal tilby homeopati i sykehusene. Vi må fokusere midlene på det som faktisk virker, selv om jeg ikke skal nekte leger å be for pasientene sine på fritiden (sykehusene har uansett ansatt sykehusprester som kan ta seg av den slags).
Kurskonseptet ble kalt Saline Solution (saltløsning) og spiller på Matteus 5:13 om at de kristne er “jordens salt”. Den spiller også på at saltløsningen må være svært fortynnet for at den skal virke etter sin hensikt (0,9%), og symboliserer at leger ikke skal buse ut med for mye tro. Jeg synes det er morsomt å tenke på at om man går på en slik saltløsning over lengre tid, så vil man til slutt dø av det (fordi man får i seg for mye klor) – som alle andre placeboeffekter virker tro bare en viss tid før den delen av medisin som faktisk får noe gjort må trø til ;)
Det er selvsagt positivt at disse folkene får beskjed om at tro skal doseres i små mengder. Jeg tror likevel at det beste ville vært ingen mengder, med mindre pasienten tar initiativet selv. Selv små antydninger eller hint om hva man selv tror på som lege vil kunne oppfattes negativt (i hvert fall av pasienter som meg og flere jeg kjenner) og ødelegge. “Trenger du noen å snakke med?” holder i massevis, og da kan man foreslå seg selv, en prest/imam, en frivillig fra human-etisk forbund eller tilsvarende. Det er mange som bare tror “litt” og som derfor har dårligere livskvalitet enn de som ikke tror eller de som tror mye – men det er ikke legens jobb å snakke om den slags med mindre pasienten selv ønsker det (selv om legen har aldri så lyst til å frelse noen).
For å plukke opp tråden fra første avsnitt – Det finnes allerede en Norges Kristelige Legeforening, og på NTNU har vi en gruppe som kaller seg Kristne Medisinstudenter (KRIMS). Jeg håper det ikke vil bli nødvendig med noen motvekt og at det etablerte holder stand mot fundamentalistene og de andre troende, men jeg ønsker likevel å melde meg inn i en organisasjon som kan være en slik motvekt. Er det noen som vet om en slik? Hvis det ikke finnes tar jeg til orde for å etablere en organisasjon/gruppe/et forum (Human-Etiske Legestudenter eller noe i den duren) for leger og studenter som ønsker et religionsnfritt apparat for å diskutere og fronte etiske problemstillinger. Noen som er med? :)
