Jeg må innrømme at jeg har en del problemer med dette konseptet “bønn”. For en gangs skyld kan vi se bort fra at det jo er heller tvilsomt at det eksisterer noen som hører bønner (les: gud) og at mekanismene for hvordan bønnene høres er helt ukjent. Likevel gjenstår det nok av mysterier å løse.
For det første: hvorfor skulle en allmektig, allvitende og allgod gud bry seg om dødeliges bønner?
Det at han er allvitende betyr selvsagt også at han allerede vet hva vi ønsker oss hele gjengen, også før vi ber. Kanskje er det slik det er når man er barn; man får ikke mat før man har sagt “vær så snill” selv om mor og far skjønner at man har lyst på mat. I så fall er jo bønnen mer et rituale hvor man skal vise underkastelse og at man faktisk sier hva man ønsker i bønnen blir mer likegyldig (gud vet jo allerede hva du ønsker deg). Med andre ord ikke noe forskjellig fra ofringene man drev med i gamle dager; de var også symbolske handlinger for å endre gudenes vilje.
Man skulle tro at en allmektig, allvitende og allgod gud automatisk ville komme frem til det beste alternativet. Likevel mener de religiøse at de må hjelpe ham på vei med å be om det som er viktig for dem. Hele poenget med bønn er jo at det skal få konsekvenser som ikke ville vært der om man ikke ba, så i praksis betyr det at bønnen er der for å få gud til å endre mening. I og med at han er allvitende, så han har faktisk kjennskap til hver bidige faktum i sakene det gjelder – og han ser absolutt alle ringvirkningene det vil få å høre bønnene. Han er jo allerede klar over at det du ber om er viktig for deg, så dette kan ikke ha med å få guds oppmerksomhet å gjøreI mine øyne virker det hele en smule respektløst overfor guds påståtte storhet.
Jeg kan godt forstå at de som tilber ikke-allmektige guder (romerne, grekerne, vikingene) forsøkte å endre gudenes mening og få deres oppmerksomhet, men det blir liksom litt rart når guden i utgangspunktet vet alt, alltid gjør det gode og ikke har noen grenser for hva han kan få til. Jeg antar at det bare er noe som henger igjen fra kristendommens hedenske opprinnelse, akkurat som “ofringen” henger igjen.
For det andre: rent praktisk, hvordan i all verden foregår den effektuerende delen av all denne bønnhøringen?
En allvitende gud hører alle bønner, men han følger i praksis åpenbart ikke opp alle, ergo må det finnes kriterier for hvilke bønner som skal følges. Man kan selvsagt ikke gjette seg til hvordan guds vesen er (floskel), men her kommer noen problemer.
Hva gjør du når noen ber om én ting og noen andre ber om det nøyaktig motsatte? Du kan da enten følge den ene parten, eller ingen/gjøre et kompromiss. Har det noe å si hvem som er mest troende, eller kan selv muslimer be og bli hørt av den kristne gud? Hvordan differensierer man mellom sekter innad i samme religion? Eller er det kun den ene rette tolkning som blir hørt? Eller er det slik at det er “summen av tro” som betyr noe, slik at femten muslimer som ber om noe kan oppveie for en god kristen amerikaner? Dersom antallet individer ikke betyr noe, kan en god norsk KrF-bønn blokkere millioner av amerikanske bønner?
Og hvordan høres bønnene? Verden består av atomer og molekyler og gud består ikke av atomer, men for at gud skal virke på verden må han ha en effekt på stoffet i verden. Man kan enkelt og greit si “OK, jeg gir meg – jeg innrømmer at det høres dumt ut, og jeg har ikke noen forklaring” (i praksis sier man “du kan ikke forstå gud… dette er et m-m-mysterium!” mens man vifter med hendene som David Copperfield), men selv om man ser bort fra fysikken i det har vi et problem med Den Frie Viljen. Avvises alle bønner som krever at noen endrer mening – for eksempel et foreldrepar som ber om at deres datters voldtekts- og drapsmann blir dømt? Hvis de ikke avvises krever det jo at gud påvirker menneskenes frie vilje, og det er jo liksom fy-fy og ukrenkelig.
Og for det tredje: dersom det finnes noen gud som hører bønner, så burde vi forvente å se at den gruppen i samfunnet som tror på den rette gud har det bedre enn de andre gruppene (dersom man ber om at alle mennesker på jorda skal få det bedre sier man jo egentlig bare “gud – skjerp deg!”). For de som mener man ikke kan teste guds eksistens (det ender jo merkelig nok aldri med særlig positive resultater for bønnens del…) må jeg få påpeke at det her er snakk om mitt personlige inntrykk av de jeg kjenner som ber kontra de som ikke ber. Dersom det er noen forskjell, må det være at de som ikke ber har det litt bedre fordi de faktisk tar problemene i egne hender – “et par hender i arbeid får mer mat på bordet enn hundre foldet i bønn.” Det finnes selvsagt nok av religiøse som ser “resultater” av bønnene sine, men jeg tror vi trygt kan avfeie det som tilfeldigheter iom at vi andre også opplever hyggelige tilfeldigheter og samtidig lever i beste velgående og ikke har det noe verre enn de troende.
Alt i alt er det mange praktiske problemer med høring av bønner, samt at hele greia i seg selv tydeliggjør en mangel på tillit til at gud gjør det rette. Jeg ser egentlig ingen annen utvei enn å avvise denne idéen som hverken er logisk, sammenhengende eller har noen praktiske konsekvenser.
