“Du som tror på Gud, du er ateist og skeptisk i forhold til uendelig mange guder - bortsett fra din egen. Så egentlig er du bare en ateist som tillater ett enkelt unntak. Du trenger bare ta ett steg til i ateismens retning, så er du i mål.”
Omtrent slik lyder et vanlig nyateistisk argument mot de troende. Og selv om det sikkert finnes mange gode innvendinger, er det alltid gøy å lese en intelligent konstruert innvending som man må stoppe opp og tenke over før man klarer å plukke den fra hverandre. Og siden det er påske: klarer du å se hva som er galt med Strøtanke-Haralds tankeeksperiment?
“En mordetterforsker diskuterer et mordåsted med sine kolleger. Alle kollegene mistenker ulike personer som følge av ulike spor på åstedet og som følge hva etterforskningen ellers har bragt på bane. Men “vår” etterforsker sier: “Nei, jeg tror ingen av disse mistenkte gjorde det - og heller ingen andre! Jeg eliminerer ikke alle mistenkte utenom én. Jeg eliminerer samtlige! Ingen gjorde det!”
Spranget fra én gud til ingen er med andre ord vesentlig større enn spranget fra fjorten eller tre til én.”
Så: har Harald rett? Er skrittet fra en til ingen så mye større enn fra fjorten til en?
–
Problemet med tankeeksperimentet dukker opp allerede i første setning med ordet “mordåsted”: et drap krever en morder, og ved å kalle åstedet et “mordåsted” impliserer man at det finnes en morder. Å utelukke alle de potensielle morderne blir da selvsagt tåpelig, ettersom det må være noen som har begått drapet. Skulle tankeeksperimentet gjenspeilet problemstillingen, måtte det heller gått omtrent slik:
Det var aften Langfredag, og tvillingbrødre og drapsetterforskere Atle og Teo Ist ankom åstedet for et mulig drap. Døgenikten Manuel hadde falt ut fra et vindu i trettende etasje, og det kunne derfor dreie seg om både en ulykke og et drap. Det ble lett grundig etter bevis, både høyt og lavt, men dersom dette var et drap, hadde morderen han skjult sporene sine svært godt! Atle Ist mente derfor at det ikke var noe som tydet på at et drap hadde skjedd (men han var villig til å endre mening om nye bevis skulle dukke opp), mens Teo Ist hadde en magefølelse av at dette kunne dreie seg om Det Perfekte Drap (fravær av bevis ville derfor ikke påvirke mistanken hans). Brødrene gikk så videre med vitneavhørene.
Etter å ha avhørt de to mest suspekte naboene - Muhammed og Jørdis - var Atle fortsatt ikke overbevist om at det hadde foregått et mord, men både han og Teo var enig i at de to mistenkte hadde vanntette alibi. Det var svært lite sannsynlig at noen av dem hadde gjort det. Deretter avhørte de nabo nummer tre, Kristian.
Atle, som fortsatt ikke så noen grunn til å anta at et mord hadde skjedd i fravær av bevis, vurderte Kristians alibi som like sterkt som Muhammed og Jørdis. Teo inntok derimot motsatt holdning: Kristians alibi underbygde mistanken om at dette var Det Perfekte Drap, så det må ha vært Kristian som var morderen! Atle mente derimot at selv om Teo fant det hakket mer sannsynlig at Kristian var morderen, var ikke det godt nok. Engasjert argumenterte Atle for at man ikke kunne sette den som “mest sannsynlig var morderen” i fengsel når det ikke fantes fnugg av bevis for at et drap i det hele tatt har funnet sted! Han forsøkte derfor å appellere til Teos kritiske sans:
– Nå har du utelukket to mistenkte ved hjelp av sunn skepsis, kjære bror. Hvorfor kan du ikke bare bruke den samme skepsisen til å utelukke én mistenkt til?
– Men du benekter jo at et mord har skjedd her, min bror, svarte Teo.
– Nei, jeg ser bare ingen grunn til å tro at mordet har skjedd. Jeg har avvist Muhammed og Jørdis som mistenkte ved hjelp av sunn fornuft, og det har jo du også gjort. Du gjør derimot et unntak i skepsisen din for denne ene mistenkte. Når du - som meg - har utelukket flere fra før, burde det ikke være så vanskelig å utelukke også sistemann etter like strenge kriterier? Så får det jo heller være at du mener dette var et drap. Så lenge det ikke finnes fnugg av bevis for at noen kan ha begått det, er det jo faktisk en mulighet for at mistanken din er gal.
Teo hadde problemer med å utelukke Kristian som morder, fordi han var låst i et tankesett hvor han var fast bestemt på at et drap hadde blitt begått (og ingen bevis kunne avkrefte hypotesen hans). Rent objektivt og rasjonelt sett var det siste steget like langt som stegene før, men Teo ville selvsagt være uenig i dette fordi han allerede har bestemt seg for at det må finnes en morder.
…
PS: Grunnen til at jeg siterer Harald her er ikke for å drite ut noen, men fordi det er morsomt å trene hjernen og argumentasjonsmusklene litt. Og ingenting er vel mer påske’te enn en mordgåte? :)
